Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

IV

Fru Åshild ble på Jørundgård det meste av sommeren. Dette førte med seg at folk kom dit og spurte henne til råds. – Kristin hørte Sira Eirik si slengord om det, og det demret for henne at foreldrene likte det ikke meget. Men hun skjøv fra seg alle tanker på disse ting, tenkte heller ikke over hva hun syntes om fru Åshild, men hun var med henne stadig og ble aldri trett av å høre og se på fruen.

Ulvhild lå flatt utstrakt på ryggen ennu i den store sengen. Hennes lille ansikt var hvitt helt ut på leppene, og hun hadde fått svarte ringer under øynene. Det vakre gule håret hennes luktet skarpt av svette, fordi det ikke var blitt tvettet så lenge, og det var blitt mørkt uten glans eller krus i, så det lignet gammelt, værbrent høy. Hun så trett og pint og tålmodig ut og smilte svakt og sykt når Kristin satte seg opp på sengen hos henne og snakket og viste henne alle de vakre gavene som hun hadde fått av foreldrene og alle deres venner og frender vidt omkring. Det var dukker og fugler og fe, og et lite brettspill, smykker og fløyelsluer og brogede bånd: Kristin hadde det i et skrin for henne altsammen – og Ulvhild så på allting med sine alvorlige øyne og slapp sukkende herlighetene ut av de trette hender.

Men når fru Åshild kom bort til henne, lysnet Ulvhilds ansikt opp i glede. Begjærlig drakk hun de leskende og søvndyssende brygg fru Åshild beredte til henne, klaget ikke når fruen stelte henne, og lå lykkelig og lyttet når hun lekte på Lavrans’ harpe og sang – hun kunne så mange viser som folk ikke kjente her i dalen.

Ofte sang hun for Kristin, når Ulvhild var sovnet. Og da fortalte hun sommetider om sin ungdom, da hun bodde sør i landet og ferdedes med kong Magnus og kong Eirik og dronningene deres.

En gang de satt slik og fru Åshild fortalte, slapp det Kristin av munnen som hun hadde tenkt så ofte:

«Underlig tykkes det meg at I kan være så glad alltid, I som har vært vant til —,» hun brøt av og ble rød.

Fru Åshild så smilende ned på barnet:

«Mener du fordi jeg nu er skilt fra alt dette?» Hun lo stille, så sa hun: «Jeg har hatt min ønsketid, jeg, Kristin, og jeg er ikke så dum at jeg klager, om jeg nu må holde tilgode med saup og sur melk, fordi jeg har drukket opp vinen min og ølet. Gode dager kan lenge vare hvis en steller omtenksomt og forsiktig med seg og sitt; det vet alle forstandige folk, og det er derfor, tenker jeg, at de forstandige folkene må nøye seg med gode dager – for de beste dagene er dyre, de. Nu kaller de den en dåre som spiller bort farsarven sin for å gjøre seg gammen i de unge årene. Derom får enhver mene som han har sinn til. Men da først kaller jeg en mann for en rett dåre og tåpe hvis han treger på handelen baketter, og to ganger dåre og narrenes narr er han hvis han venter å se mer til ølvennene sine når arven er ødt —.

«Er det noe med Ulvhild?» spurte hun blidelig bort til Ragnfrid; hun hadde rørt seg heftig, der hun satt ved barnets seng.

«Nei, hun sover godt,» sa moren og kom bort til Åshild og Kristin ved åren. Med hånden om ljorestangen stod hun og så ned i fru Åshilds ansikt.

«Dette skjønner ikke Kristin,» sa hun.

«Nei,» svarte fruen. «Men hun har vel lært bønnene sine og, før hun skjønte dem. De stunder en trenger enten bønner eller råd, har en gjerne hverken hug til å lære eller skjønne.»

Ragnfrid drog de svarte bryn ettertenksomt sammen. Da lignet hennes lyse, dyptliggende øyne sjøer innunder en svart skogli, hadde Kristin pleid å tenke da hun var liten – eller hun hadde hort noen si det. Fru Åshild så på henne med det lille halve smilet sitt. Ragnfrid satte seg på kanten av åren, tok en kvist og stakk inn i glørne.

«Men den som har ødt arven sin på de usleste varer – og siden ser en skatt han gjerne ville gi livet sitt for å eie – synes I ikke han må gremme seg over sin egen dårskap?»

«Hvor der handles, der spilles, Ragnfrid,» sa fru Åshild. «Og den som vil gi livet sitt, han får våge det og se hva han kan vinne —.»

Ragnfrid rykket den brennede kvist ut av varmen, blåste ut luen og krummet sin hånd om den glødende ende så det lyste blodrødt ut mellom fingrene hennes.

«Å, det er ord og ord og ord alene, fru Åshild.»

«Det er nu heller ikke meget som det er verdt å kjøpe så dyrt, Ragnfrid,» sa den annen, «som for sitt liv —»

«Jo,» sier moren heftig. «Husbond min,» hvisket hun nesten uhørlig.

«Ragnfrid,» sa fru Åshild dempet: «Sånn har mangen mø tenkt, når hun fristet å binde en mann og gav mødommen sin for det. Men har du ikke lest om menn og møer som gav Gud alt de eide, gikk inn i kloster eller nøkne ut i ødemarkene og angret det etterpå. Ja, de kalles dårer i de gudelige bøkene. Og det ville vel være syndig å tenke at Gud svek dem på handelen deres.»

Ragnfrid satt ganske stille en stund. Da sa fru Åshild:

«Nu får du komme, Kristin, nu er det tid vi går ut og samler dugg til Ulvhilds morgentvett.»

Ute lå tunet hvitt og svart i måneskinn. Ragnfrid fulgte med dem gjennom bugården ned til grinden ved kålhagen. Kristin så henne stå og lene seg ved, tynn og sort, mens barnet veltet duggen fra de store, iskalde kålblader og marikåpens folder ned i farens sølvstøp.

Fru Åshild gikk taus ved Kristins side. Hun var bare med for å vokte henne, for det var ikke godt å slippe et barn ut alene slik en natt. Men duggen fikk mere kraft når den ble samlet av en ren mø.

Da de kom tilbake til grinden, var moren borte. Kristin rystet av kulde da hun gav det isnende sølvstøp i fru Åshilds hender. Hun sprang i sine våte sko over mot loftet, hvor hun nu lå sammen med faren. Hun hadde foten på det første trinnet; da trådte Ragnfrid ut av skyggen inne under loftssvalen. I hendene bar hun en bolle med rykende drikke.

«Her har jeg varmet noe øl til deg, datter,» sier moren.

Kristin takket glad og satte munnen til. Da spurte Ragnfrid:

«Kristin – de bønnene og det annet fru Åshild lærer deg – det er vel ikke synd eller ugudelighet i det?»

«Det kan jeg aldri tro,» svarte barnet. «Det er Jesu navn og Jomfru Marias og de helliges navn i dem alle —»

«Hva er det hun har lært deg,» spurte moren igjen.

«Å – om urter – og lese mot rinnende blod og vorter og såre øyne – og møll i klær og mus i buret. Og hvilke urter en skal plukke i sol og hvilke som har kraft i regn —. Men bønnene må jeg ikke si til noen, for da mister de sin kraft,» sa hun fort.

Moren tok den tømte bollen og stilte den på trappen. Og plutselig slo hun armene om datteren, knuget henne hardt inntil seg og kysset henne. – Kristin kjente morens kinner var våte og hete:

«Gud og Vårfrue skjerme deg og verne deg mot alt ondt – vi har ikke annet enn deg nu, din far og jeg, som ikke den onde lykken vår har rørt ved. Kjære, kjære – glem aldri du er din fars kjæreste glede —»

Ragnfrid gikk tilbake til vinterstuen, kledde av seg og krøp opp i sengen til Ulvhild. Hun krøket armen om barnet og la sitt ansikt nær til den lilles, så hun kjente varmen av Ulvhilds kropp og den skarpe svettelukten av det fuktige barnehår. Ulvhild sov tungt og trygt som alltid etter fru Åshilds aftendrikk. Det duftet døvende av den Jomfru Marias sengehalm som det var redt med under lakenet. Allikevel lå Ragnfrid lenge søvnløs og stirret opp mot den lille lysflekk i taket, der månen skinte på ljorens hornrute.

Borte i den annen sengen lå fru Åshild, men Ragnfrid visste aldri om hun sov eller våket. Aldri nevnte den annen det kjennskap som hadde vært mellom dem i gamle dager – det skremte Ragnfrid slik. Og aldri syntes hun hun hadde vært så bitterlig ’sorgfull og hjerteangst som nu – enda nu visste hun at Lavrans fikk igjen full helse – og Ulvhild kom til å leve.

Det syntes som fru Åshild hadde moro av å tale med Kristin, og for hver dag som gikk, ble møen bedre venner med henne.

En dag de var gått ut for å plukke urter, satt de sammen oppe i åssiden på en liten grønning oppunder uren. De kunne se ned i tunet på Formo og kjenne Arne Gyrdssøns røde trøye; han var ridd nedover med dem og skulle passe hestene deres, mens de var oppe i lien etter urtene.

Mens de satt slik, fortalte Kristin fru Åshild om sitt møte med dvergmøen. Hun hadde ikke tenkt på det i mange år, men nu kom det for henne. Og mens hun talte, bares det underlig for henne at det var noen likhet mellom fru Åshild og dvergfruen – enda hun visste godt hele tiden, de to lignet ikke hinannen.

Men da hun hadde talt ut, satt fru Åshild stille en stund og så nedover dalen; tilslutt sa hun:

«Det var klokt at du flydde, siden du var bare barnet dengang. Men har du aldri hørt om folk som har tatt det gullet dvergene bød dem, og bundet trollet i sten baketter?»

«Jeg har hørt slike eventyr,» sa Kristin, «men det torde jeg aldri gjøre. Og det tykkes meg ikke vakkert.»

«Det er godt når en ikke tør gjøre det en ikke synes er vakkert,» sa fru Åshild og lo litt. «Men det er ikke så godt når en synes en ting er ikke vakker fordi en ikke tør gjøre det. – Du er vokst meget i sommer,» mælte fruen med ett. «Vet du selv tro, at du tegner vakkert?»

«Ja,» sa Kristin. «De sier jeg ligner far min.»

Fru Åshild lo stille.

«Ja, det ville nu også være best for deg, om du tok etter Lavrans både i sinnet og i skinnet. Enda ville det være synd om de giftet deg bort heroppe i dalen. Bondesed og torpareskap skal en ikke ringeakte, men de synes selv de er så gjeve, disse storfolkene heroppe, at deres make finnes ikke i Norges land. De undres nok svært på det at jeg kan leve og må vel, enda de stenger dørene for meg. Men de er late og hofferdige og vil ikke lære en ny sed – og så skylder de på det gamle uvennskapet med kongeveldet i Sverres dager. Løgn er det, din ættfar forlikte seg med kong Sverre og tok mot gaver av ham, men skulle din morbror følge kongen vår og stå for ham, da måtte han fli seg både utenpå og innvortes, og det gider ikke denne Trond. Men du, Kristin, du skulle giftes med en mann der eide ridderskikk og kurteisi —»

Kristin satt og så ned i Formotunet på Arnes røde rygg. Hun hadde ikke festet seg ved det selv, men når fru Åshild talte om den verden hun før hadde ferdes i, så tenkte hun seg alltid

ridderne og grevene i Arnes lignelse. Før, da hun var liten, hadde hun alltid sett dem i farens skikkelse.

«Søstersønnen min, Erlend Nikulaussøn på Husaby, det kunne vært en høvelig brudgom for deg det – han hadde vokst seg vakker, drengen. Min søster Magnhild var og så til meg ifjor, hun for gjennom dalen og hadde ham med seg. Ja, ham kan du vel ikke få, men jeg skulle gjerne bredt teppet over dere to i brudesengen – han er så svart i håret som du er lys, og har vakre

øyne. – Men kjenner jeg mågen min rett, så har han vel allerede sett seg om etter et bedre gifte til Erlend enn du er.»

«Er ikke jeg et godt gifte da,» spurte Kristin forundret. Hun kom seg aldri til å bli krenket over noe fru Åshild sa, men hun følte ydmyk og trykket at fruen hadde noe forut for hennes egne folk.

«Jo, du er et godt gifte,» sa den annen. «Men dog kunne du vanskelig vente å komme inn i min ætt. Din ættfar her i landet var en fredløs og utenlandsk mann, og Gjeslingene har sittet og mugnet på gårdene sine så lenge at snart minnes ingen dem utenfor dalen her. Men jeg og søster min fikk dronning Margret Skulesdatters søstersønner, vi.»

Kristin kom seg ikke engang til å innvende at det var ikke hennes ættfar, men bror hans som var kommet fredløs til landet. Hun satt og så over mot de mørke fjellsider tversover dalen, og hun husket på den dagen for mange år siden da hun hadde vært oppe på vidden og sett hvor mange fjell det var mellom bygden hennes og verden. Da sa fru Åshild de måtte hjem nu, og hun bød henne rope på Arne. Så satte Kristin hendene for munnen, hoiet og vinket med halskledet sitt, til hun så den røde flekken på tunet dernede røre seg og vifte tilbake.

En tid etter reiste fru Åshild hjem, men utover høsten og den første delen av vinteren kom hun ofte til Jørundgård og var der noen dager hos Ulvhild. Barnet ble nu tatt opp om dagene, og de forsøkte å få henne til å støtte på benene, men de knekket sammen under henne når hun skulle stå på dem. Hun var sutrende, hvit og trett, og den snørekledningen som fru Åshild hadde gjort til henne av hestehud og fine vier, plaget henne meget, så hun ville helst ligge stille hen i morens fang. Ragnfrid hadde den syke datteren i armene alltid, så Tordis stod nu for hele husstellet, og på morens bud gikk Kristin med henne for å lære og hjelpe.

Kristin lengtet etter fru Åshild fra gang til gang, og sommetider snakket fruen meget med henne, men andre ganger ventet barnet forgjeves på ett ord utover den annens hilsen når hun kom og når hun for. – Åshild satt bare med de voksne og talte. Slik var det alltid når hun hadde husbonden sin med seg, ti det hendte nu at også Bjørn Gunnarssøn fulgte med til Jørundgård. Lavrans hadde ridd til Haugen en dag om høsten for å bringe fruen lægelønn – det var den beste sølvkannen med disk til som de hadde i huset. Da hadde han sovet der om natten og roste siden gården meget; den var vakker og veldrevet og ikke så liten som folk sa, fortalte han. Og inne i husene var allting velstandsmessig og husskikken høvisk etter storfolks sed sør i landet. Hva han syntes om Bjørn, sa Lavrans ikke, men han tok alltid vakkert imot ham, når han fulgte med sin hustru til Jørundgård. Derimot likte Lavrans fru Åshild overmåte godt, og han sa han trodde det meste som var blitt fortalt om henne, var løgn. Han sa også at for tyve år siden hadde hun visst neppe trengt heksekunster for å binde en mann til seg – nu var hun nær de seksti og så ennu ung ut og hadde det vakreste og yndefulleste vesen.

Kristin skjønte at moren likte alt dette meget lite. Om fru Åshild sa Ragnfrid riktignok aldri noe, men engang lignet hun Bjørn ved det gule, nedlagte gresset en kan finne grodd innunder store stener, og Kristin syntes dette passet godt. Bjørn så besynderlig falmet ut, han var temmelig fet, blek og slapp og litt skallet, enda han ikke var meget eldre enn Lavrans. Dog såes det på ham at han engang hadde vært en meget vakker mann. Kristin kom aldri til å skifte ett ord med ham – han talte lite, men ble helst sittende der han engang var kommet tilsete, fra han tren inn i stuen og til han skulle i seng. Han drakk umåtelig meget, men det merkedes lite på ham, spiste nesten ikke mat, og så av og til stivt og fortenkt på en eller annen i rommet med sine underlige, blaknede øyne.

Til frendene på Sundbu hadde de intet sett siden ulykken hendte, men Lavrans hadde vært over i Vågå noen ganger. Derimot kom Sira Eirik til Jørundgård som før; han traff da ofte sammen med fru Åshild, og de var gode venner. Dette regnet folk for et vakkert drag av presten, som selv var en meget dyktig læge. Det var vel også en av grunnene til at folket på storgårdene ikke hadde søkt fru Åshilds råd, iallfall ikke åpenlyst, at de regnet presten for dyktig nok, og det var ikke lett for dem å vite hvordan de skulle holde seg mot to mennesker som på sett og vis var utstøtt av deres eget lag. Sira Eirik sa da selv, de beitet ikke unna for hinannen, og hva trolldommen hennes angikk, så var ikke han hennes sogneprest; det kunne vel hende fruen visste noe mere enn godt var for hennes sjelehelse – dog fikk en ikke glemme at uvitende mennesker snakket gjerne om trolldom straks en kone var klokere enn tinglyden. Fru Åshild på sin side roste meget presten og søkte flittig til kirken, hvis hun traff til å være på Jørundgård en helligdag.

Julen ble trist det året, Ulvhild kunne ennu ikke sette fottene under seg. Og så hverken så eller hørte de noe til Sundbufolket. Kristin skjønte det ble snakket om det i bygden og at faren tok seg nær av det. Men moren var likenøyd, og Kristin syntes dette var stygt av henne.

Men en kveld i slutten av helgen kom Sira Sigurd, Trond Gjeslings husprest, akende i storslede, og hans fornemste ærend var å be dem alle til gjestebud på Sundbu.

Sira Sigurd var dårlig likt i bygdene omkring, for han var den som egentlig styrte for Trond med eiendommene hans – eller han fikk iallfall skylden når Trond for frem med hardhet og urett, og det var ikke fritt for at Trond plaget bøndene sine noe. Presten hans var overmåte flink til å skrive og regne, lovkyndig og en dyktig læge – om ikke så dyktig som han trodde selv. Men etter hans vesen skulle ingen tro han var noen meget klok mann; han sa ofte tåpelige ting. Ragnfrid og Lavrans hadde aldri likt ham, men Sundbufolket satte, som rimelig er, pris på presten sin, og både de og han var overmåte forbitret fordi han ikke var blitt hentet til Ulvhild.

Og nu skulle det treffe så uheldig at da Sira Sigurd kom til Jørundgård, var fru Åshild og herr Bjørn der allerede, dessuten Sira Eirik, Gyrd og Inga fra Finsbrekken, Arnes foreldre, gamle Jon fra Loptsgård og en predikebror fra Hamar, broder Åsgaut.

Mens Ragnfrid lot bordene dekke påny med gjestebudskost og Lavrans så på brevskapene presten hadde bragt, ville denne se Ulvhild. Hun var allerede lagt tilro for natten og sov, men Sira Sigurd vekket henne, følte på hennes rygg og lemmer og spurte henne ut, nokså vennlig først, men siden utålmodig, for hun ble redd – Sigurd var en liten mann, nesten dverg, men med et stort rødflammet ansikt. Da han ville løfte henne ut på gulvet for å prøve føttene hennes, gav hun seg til å skrike. Fru Åshild reiste seg da, gikk bort til sengen og dekket fellen over Ulvhild, mens hun sa barnet var så søvnig hun kunne ikke stå på gulvet om hun hadde vært god i føttene.

Presten begynte å snakke heftig, han også var regnet for en dugelig læge. Men fru Åshild tok hans hånd, leide ham frem i høysetet og gav seg til å snakke om hva hun hadde gjort med Ulvhild, mens hun i ett og alt spurte om hans mening. Han ble da noe blidere og åt og drakk av Ragnfrids gode saker.

Men ettersom ølet og vinen begynte å stige ham til hodet, ble Sira Sigurd igjen i ondt lune, trettekjær og hissig – han visste godt nok at det var ingen i stuen som likte ham. Først vendte han seg til Gyrd, han var Hamarbispens setesvein i Vågå og Sil, og det hadde vært flere tvistemål mellom bispesetet og Trond Ivarssøn. Gyrd sa ikke stort, men Inga var en hissig kone, og så blandet broder Åsgaut seg i talen og mælte:

«Du skulle ikke glemme det, Sira Sigurd, at vår verdige fader Ingjald er overherren din også – vi vet nok om deg i Hamar. Du velter deg i alt som er godt på Sundbu, og tenker nok lite på at du er viet til en annen gjerning enn den å være Tronds øyentjener, hjelpe ham til å gjøre alt som er urett, så han setter sjelen sin i fare og minker kirkens rett. Har du aldri hørt hvordan det går de ulydige og utro prestene som legger opp råd mot sine åndelige fedre og foresatte? Vet du ikke om dengangen da englene førte Sankt Tomas av Kanterborg til Helvedes dør og lot ham glytte inn. Da undret han seg meget på at han så ikke der noen av prestene sine som hadde holdt seg imot ham slik som du imot bispen din. Han skulle nettopp til å prise Guds miskunn, for den hellige mannen unte alle syndere frelse – da bad engelen at fanden skulle lette litt på svansen sin, og ut for i et veldig brak og en fæl svovelstank alle de prester og lærde menn som har sveket kirkens tarv. Så fikk han se hvor de var kommet hen.»

«Nu lyver du, munk,» sier presten. «Jeg har hørt den sagaen jeg og, men det var ikke prester, uten det var tiggermunker der for ut av baken til djevelen som veps av et vepsebol.» Gamle Jon lo høyt over alle tjenestefolkene og skrek:

«Det var vel begge slag, kan jeg tenke —»

«Da må fanden ha en ovbred svans,» sa Bjørn Gunnarssøn, og fru Åshild smilte og sa:

«Ja, har du ikke hørt sagt at alt vondt drar på en lang rompe —» «Ti still du, fru Åshild,» ropte Sira Sigurd, «snakk ikke du om den lange rompen som det vonde drar etter seg. Du sitter her som du var husfruen, og ikke Ragnfrid. Men det er underlig at ikke du har kunnet bote barnet hennes – har du ikke mere det sterke vannet du handlet med engang? Det som kunne gjøre opplemmet sau hel i soddkjelen og kvinne til mø i brudesengen. Jeg vet nok om det bryllupet her i bygden da du redte bad til den lokkede bruden —»

Sira Eirik sprang opp, tok den annen prest i skulder og lend og slengte ham tvers over bordet, så kanner og krus veltet og mat og drikke fløt på duker og gulv, men Sira Sigurd ble liggende fremme på gulvet med slitt kledning. Eirik løp over bordet og ville slå ham igjen, mens han brølte over larmen:

«Hold skitkjeften din, din helvedesprest du er —»

Lavrans prøvde å skille dem, men Ragnfrid stod hvit som en dødning ved bordet sitt og knuget hendene. Da løp fru Åshild til, hjalp Sira Sigurd på føttene og tørket blodet av hans ansikt. Hun slo et beger med mjød i ham, mens hun mælte:

«I får da ikke være så streng, Sira Eirik, at I ikke tåler å høre skjemt så sent ute i drikkelaget. Sett dere ned nu, så skal dere høre om det bryllupet. Det var nu ikke her i dalen, og det var nok ikke så vel for meg at det var meg som kjente til det vannet – kunne jeg brygget det, da skulle vi ikke sittet på den vesle gården heroppe. Da kunne jeg nu vært en rik kone og hatt eiendom ute i storbygdene etsteds – nær by og klostre og biskoper og domkapitel,» sa hun og smilte til de tre geistlige menn.

«Men der skal noen ha kjent kunsten i gamle dager, for dette var i kong lnges tider, såvidt jeg tror, og brudgommen var Peter Lodinssøn av Bratteland, men hvem av de tre konene hans som var bruden, kan være usagt, siden det lever avkom etter dem alle tre. Nå, denne bruden hadde nok hatt årsak til å ønske seg dette vannet og skaffet seg det også, og hun hadde redt et bad til seg nede i skjemmen. Men før hun nådde å få lauget seg, så kom hun som skulle bli værmor hennes, ditinn. Hun var blitt mødig og skitten av rittet til bryllupsgården, så kler hun av seg og går opp i karet. Hun var en gammel kvinne, og ni barn hadde hun hatt med Lodin. Men den natten fikk nok både Lodin og Peter annen gammen enn de hadde ventet.»

Folkene i stuen lo meget, og både Gyrd og Jon ropte at fru Åshild skulle fortelle flere slike skrøner. Men fruen sa nei: «Her sitter to prester og broder Åsgaut og unge drenger og tjenestemøer; nu vil vi slutte før snakken blir usømmelig og grov, men minnes det er helg.»

Mennene skrek opp, men kvinnene gav fru Åshild medhold. Ingen la merke til at Ragnfrid var gått ut av stuen. Men litt etter skulle Kristin, som hadde sittet nederst på kvinnebenken mellom tjenestemøene, gå og legge seg. Hun sov i Tordis’ stue, fordi det var så mange gjester i gården.

Det var bitende kaldt, og nordlysene blusset og blafret over fjellpannene i nord. Sneen skrek under Kristins føtter der hun løp over tunet hutrende, med armene korset over brystet.

Da ble hun var at i skyggen under gammelloftet gikk et menneske heftig frem og tilbake på sneen, slo med armene, vred sine hender og kved høyt. Kristin kjente moren, løp forskrekket bort til henne og spurte om hun var syk?

«Nei, nei,» sier Ragnfrid heftig. «Jeg måtte bare ut – gå og legg deg, barn.»

Kristin snudde, da kalte moren sakte på henne.

«Gå ned i stuen og legg deg hos far og Ulvhild – ta henne i armen du, så han ikke av vanvare klemmer henne; han sover så tungt når han er drukken. Jeg går opp og legger meg her i gamleloftet inatt.»

«Jesus, mor,» sier Kristin, «I fryser ihjel, skal I ligge der – alene også. Og hva tror I far sier når I ikke kommer i seng inatt ?»

«Han merker det ikke,» svarte moren, «han sov nesten da jeg gikk, og imorgen våkner han sent. Gå og gjør som jeg har sagt.»

«Det blir så kaldt for Eder,» sluttet Kristin; men moren viste henne bort, noe mildere, og låste seg inn i loftet.

Det var like kaldt inne som ute, og halvmørkt. Ragnfrid famlet seg vei hen til sengen, rev av seg hodeplagget, løste sine sko og krøp inn mellom skinnene. De isnet henne; det var som å synke i en snefonn. Hun trakk over hodet, drog benene opp under seg og puttet sine hender inn på barmen – slik lå hun og gråt, sommetider ganske sakte med strømmende tårer, sommetider så hun skrek og skar tenner ved det. Tilslutt hadde hun dog varmet opp sengen om seg så meget at hun ble døsig, og så gråt hun seg i søvn.