Thor stod ved inngagen til den kongelig festhallen. Foran han sto to lange festbord som strakte seg på tvers av rommet og som hadde et overflod av mat—men tom for menn. I den andre enden av hallen sto en mann. Kong MacGil. Han satt på tronen sin, og stirret rett på Thor. Han virket så langt unna.
Thor følte at han måtte komme til ham. Hane begynte å gå på tvers av det store rommet motham, mellom de festbordene. Mens han gikk så ble maten på begger sider dårlig, det ble råtten med hvert steg han tok, og alt ble sort og fullstendig dekket med fluer. Fluer summet rundt og svermet over ham mens de rev i stykker maten.
Thor gikk raskere. Kongen var nær nå, knapt ti fot unna, når en tjener dukket opp fra et sidekammer og bar på et stort beger med vin. Det var et unikt beger som var laget av gull og dekket med rader a rubiner og safirer. Mens Kongen ikke så på, så Thor at tjeneren snek hvit pulver i begeret. Thor innså at det var gift.
Tjeneren tok den nærmere, og MacGil strakte ned og grep den med begge hender.
«Nei!» skrek Thor.
Thor stupte frem og prøve å dytte vinen bort fra Kongen.
Men han var ikke rask nok. MacGil drakk vinen i store svelg. Den rant ned kinnene hans, ned brystet mens han fullførte den.
MacGil snudde og så på Thor, og øynene hans ble vidåpne. Han strakte ut og grep halsen sin mens han ble kvalt, til han rullet over og falt fra tronen; han falt sideveis og landet på harde stengulvet. Kronen hans rulle av, traff stengulvet med et klang, og rullet flere fot.
Han lå der, urørlig, øynene åpne, død.
Estopheles stupte ned, og landet på MacGils hodet. Den satt der, så rett Thor og skrek. Lyden var så skingrende at den sendte en grøsning langs Thors rygg.
«Nei!» skrek Thor.
*
Thor våknet skrikende.
Han satte seg opp, så rundt, svettet , pustet hardt og prøvde å finne ut hvor han var. Han lå fremdeles på bakken, på Argons fjell. Han hadde sovnet her. Tåken var borte, og han så opp mens han så at det var daggry. En blodrød sol klekket seg i horisonten, og lyste opp hele dagen. Ved siden av ham klynket Krohn og hoppet på fanget hans, og slikket ansiktet hans.
Thor klemte Krohn med en hånd mens han pustet hardt og prøvde å finne ut om han var våken eller fremdeles sov. Det tok han lang tid å innse at dette bare var en drøm. Det føltes så ekte.
Thor hørte et skrik og snudde og så Estopheles landet på en sten, bare en fot unna. Den store fuglen så rett på ham og skrek, igjen og igjen.
Lyden sendt en grøsning opp Thors rygg. Det var det samme skriket fra drømmen, og i det øyeblikket visste han med hele kroppen at drømmen hadde vært en beskjed.
Kongen kom til å bli forgiftet.
Thor hoppet på føttene og i daggrylyset, sprang ned fjellet mot Kongens hoff. Han måtte komme seg til Kongen. Han måtte advare ham. Kongen tenkte kanskje at han var gal, men han hadde ingen valg—han ville gjøre hva enn han kunne for å redde Kongens liv.
*
Thor sprang over vindelbroen og løp mot slottets ytre port, og heldigvis, så gjenkjente de vaktene ham fra Legionen. De slapp ham inn uten å stoppe ham, og han fortsatte med Krohn ved siden av.
Thor sprang over den kongelige slottsplassen, forbi fontenene, og løp rett mot den indre porten til Kongens slott. Det stod fire vakter og blokkerte veien.
Thor stopp og gispet etter luft.
«Hva ønsker du, gutt?» spurte en av dem.
«Dere forstår ikke, dere må slippe meg inn», peste Thor. «Jeg må treffe Kongen.»
Vaktene så på hverandre skeptisk.
«Jeg er Thorgrin av Kongens Legion. Dere må slippe meg inn.»
«Jeg vet hvem han er», sa den ene vakten til den andre. «Han er en av oss.»!
Men hovedvakten tok et skritt frem.
«Hvilke anliggenheter har du med Kongen?» ville han vite.
Thor forsøkte fremdeles å ta igjen pusten sin.
«En sak som haster veldig. Jeg må treffe ham med en gang.»
«Vet, han forventer deg ikke, fordi du er feilinformert. Vår Konge er ikke her. Han forlot med sine karavane flere timer siden for å gjøre hofforetninger. De kommer ikke til å returnere før i kveld, inntil den kongelige festen begynner.»
«Fest?» spurte Thor med hjertet hamrende. Han husket drømmen, middagsbordene, og uhyggelig ble alt tydelig.
«Ja, fest. Hvis du er i Legionen, så jeg er sikker på at du skal dit. Men nå er han borte og det ingen mulighet for deg å treffe ham. Kom tilbake i kveld med de andre.»
«Men jeg må gi ham en beskjed!» insisterte Thor. «Før festen!»
«Du kan gi beskjeden til meg hvis du vil. Men jeg kan ikke levere den noe tidligere enn deg.»
Thor ville ikke etterlate en slik beskjed til en vakt; han innså at det virket som galskap. Han måtte levere den selv, i kveld, før festen. Han bare ba om at det ikke ble for sent.
KAPITTEL TJUESJU
Thor skyndte seg tilbake til Legionens brakker ved daggry, og ankom heldigvis før dagens trening skulle begynne. Han hadde ingen pust igjen da han ankom. Krohn var ved siden av ham og han kom bort til de andre guttene akkurat da de hadde våknet, mens de begynte å gå ut for å gjøre dagens oppgaver. Han stod der, pesende, og var mer bekymret enn noensinne. Han visste knapt hvordan han skulle klare seg gjennom dagens trening; han kom til å telle minuttene inntil kveldens fest, til han kunne advare Kongen. Han var sikker på at tegnet ble gitt ham slik at han kunne gi advarselen. Skjebnen til kongeriket lå på hans skuldre.
Thor, som så utmattet ut, løp opp ved siden av Reece og O’Connor mens de gikk mot sletten. Og begynte stille seg opp.
«Hvor var du sist kveld?» spurte Reece.
Thor skulle ønske hva han skulle si—men han visste egentlig ikke selv hvor han hadde vært. Hva skulle han si? At han hadde sovnet ute på bakken på Argons fjell? Det gav ingen mening, selv ikke for ham.
«Jeg vet ikke», svarte han og visste ikke hvor mye han skulle fortelle dem.
«Hva mener du med at du ikke vet?» spurte O’Connor.
«Jeg gikk meg bort», sa Thor.
«Gikk deg bort?»
«Vel, du er heldig som kommer tilbake nå», sa Reece.
«Hvis du hadde kommet sent for dagens oppgaver, så ville de ikke latt deg komme tilbake til Legionen», la Elden til og kom opp ved siden avdem, og klappet en kjøttfull hånd på skulderens hans. «Godt å se deg. Du var savnet i går.»
Thor var fremdeles sjokkert over hvor annerledes Elden behandlet ham siden den tiden på den fjerne andre siden av Kløften.
«Hvordan gikk ting med min søster?» spurte Reece lavmælt.
Thor rødmet og var usikker på hva han skulle svare.
«Traff du henne?» forsøkte Reece.
«Ja, det gjorde jeg», begynte han. «Vi hadde det fantastisk. Selv om vi måtte forlate raskt.»
«Vel», fortsatte Reece mens de stod på linje side om side foran Kolk og Kongens menn, «du kommer til å se mer av henne i kveld. Ta på deg dine beste klær. Det er Kongens fest.»
Thors mage falt. Han tenkte på drømmen, og følte som om skjebnen danset foran øynene hans—og at han var hjelpeløst, og var forutbestemt til å bare se på at det skulle skje.
«STILLE!» skrek Kolk, mens han begynte å gå frem og tilbake foran guttene.
Thor stivnet til som de andre mens de stilnet.
Kolk gikk sakte opp og ned rekkene og gransket dem alle.
«Dere fikk det gøy i går. Nå er det tilbake til trening. Og i dag, så vil du lære den eldgamle kunsten å grave grøfter.»
Et kollektiv stønn hevet seg blant guttene.
«STILLE!» skrek han.
Guttene ble stille.
«Grøftgraving er hardt arbeid», fortsatte Kolk. «Men det er viktig arbeid. Dere kommer til en dag befinne dere der ute i villmarken og beskytte vårt kongeriket, med ingen hjelper dere. Det kommer til å bli kaldt, så kaldt at man ikke føle tærne, midt i svarteste natten, og dere kommer til gjøre hva som helst for holde varmen. Eller kanskje dere i strid, og må søke dekninge for redde dere selv fra fiendens piler. Det kan være en million grunner til at dere trenger en grøft. Og en grøft kan være ens beste venn.»
«I dag», fortsatte han og kremtet, «vil dere tilbringe hele dagen ved å grave til hendene deres are røde med træler og ryggene deres knekker, og til dere ikke klarer mer. Så, på stridsdagen så ville det ikke virke så ille.»
«FØLG MEG!» skrek Kolk.
«Fantastisk», sa Elden. «Grøftgraving. Akkurat slik jeg ville ha tilbrakt dagen.»
«Kunne ha vært verre», sa O’Connor. «Det kunne ha regnet.»
De så opp på himmelen og Thor så truende skyer over seg.
«Kanskje dett», sa Reece. «Ikke gi oss uflaks.»
«THOR!» ropte noen.
Thor snudde og så at Kolk skulte på ham fra siden. Han løp bort til ham og lurte på hva galt han hadde gjort.
«Ja, min herre.»
«Din ridder har tilkalt deg», sa han kort. «Rapporter til Erec ved slottsplassen. Du er heldig: du får fri i dag. Du kommer til å tjene din ridder istedenfor, slik som alle dyktige væreiere gjør. Men ikke tro at du slipper grøftgravingen. Når du kommer tilbake i morgen, så skal du grave grøfter på egenhånd. Nå gå!» skrek han.
Thor snudde og så de misunnelig blikkene til de andre, og så løp bort fra området og mot slottet. Hva ville Erec ham? Hadde det noe med Kongen gjøre?
*
Thor løp gjennom Kongens hoff, svingte ned en sti han aldri hadde gåt før—mot brakkene til Sølvene. Deres brakker var mye større og enn Legionens. Bygningene var dobbelt så store, linjet med kobber, og veien deres var dekket med ny sten. For å komme seg ditt må Thor passere gjennom en stor buet port der dusiner av Kongens menn stod akt. Stien ble snart bredere, og strakte seg ut til en stort åpent området og kulminerte i et kompleks av stenbygningene som var sirklet inn av et gjerde, og voktet av flere dusiner riddere. Det var et imponerende syn, selv fra her.
Thor sprang ned stien iøynefallen i den åpne området. Ridderne var allerede forberdt på hans ankomst, selv om han var så langt unna så gikk de frem og kryssen lansene sine, så rett frem og ignorerte ham mens de blokkerte veien.
«Hva anliggenheter fører deg hit?» spurte en av dem.
«Jeg melder meg til tjeneste», svar Thor. «Jeg er Erecs væreier.»
Ridderne vekslet et forsiktig blikk, men en annen ridder kom frem og nikket. De gikk tilbake, krysset fra hverandre våpene, og porten gikk sakte opp mens metallpigger løftet seg knirkende. Porten var enorm, minst to fot tykk, og Thor trodde at dette stedet var mer forsterket enn selv Kongens slott.
«Den andre bygningen til høyre», skrek ridderen. «Du finner ham i stallene.»
Thor snudde og skyndte seg ned stien gjennom gårsplassen, passerte et kompleks av stenbygninger, og tok det hele inn. Alt var strålende her, skinnende rent, og perfekt vedlikeholdt. Hele stedet utstrålte en aura av styrke.
Thor fant bygningen, og ble imponert av synet foran ham: dusiner av de største og mest vakreste hestene han noensinne hadde sett, var bundet opp i fine rader utenfor bygningen, og mesteparten av dem var dekket i rustninger. Hestene strålte. Alt var større og mer fantastisk her.
Ekte riddere gikk forbi i alle retninger, bar på ulike våpener, og passerte gjennom gårdsplassen på vei inn eller ut ulike porter. Det var et travelt sted, og Thor kunne føle nærværet av strid her. Dette stedet handlet ikke om trening; det handlet om krig. Liv og død.
Thor passerte gjennom en liten, buet inngangsvei, ned en mørk korridor av sten, og skyndte seg forbi stall etter stall mens han så etter Erec. Thor nådde enden av den, men han var ingen steder å se.
«Du ser etter Erec, ikke sant?» spurte en vakt.
Thor snudde og nikket.
«Ja, min herre. Jeg er hans væreier.»
«Du er sen. Han er allerede på utsiden og forbereder hesten sin. Skynd deg.»
Thor løp ned korridoren og fór ut av stallene til et åpent område. Der var Erec. Han stod foran en diger, tapper hingst, en skinnende sort hest med en hvit nese. Hesten snøftet da Thor kom og Erec snudde seg.
«Jeg er lei for det, min herre», sa Thor andpusten. «Jeg kom så raskt jeg kunne. Jeg mente ikke å være sen.»
«Du kom tidsnok», sa Erec med et grasiøst smil. «Thor, hils på Lannin», la han til og viste ham hesten.
Lanning snøftet og danset, som om han svarte. Thor gikk frem og strakte ut en hånd og strøk han på nesen; han vrinsket mykt som svar.
«Han er min reisehest. Et ridder av rang har mange hester, som du vil vite. Det er en for dysting, en for krig, og en for lange, ensomme reiser. Denne kommer du til få et nært vennskap med. Han liker deg. Det er bra.»
Lanning lenter forover og stakk nesen i Thors håndflate. Thor ble overvelmet av dyrets storslåtthet. Han kunne se intelligens skinne i dens øyne. Det var mystisk; han følte at dyret forstå alt.
Men noe Erec sa hadde overrasket Thor.
«Så du en reise, min herre?» spurte han overrasket.
Erec stopp å stramme seletøyet, snudde og så på ham.
«I dag er min fødselsdagen. Jeg har nådd min tjuefemte år. Det er en spesiell dag. Kjenner du til Utvelgelsesdagen?»
Thor ristet på hodet. «Veldig lite, min herre; bare hva andre har fortalt meg.»
«Vi som er riddere av Ringen må alltid fortsette videre, fra den ene generasjonen til den andre», begynte Erec å si. «Vi må innen vår tjuefemte år velge en brud. Hvis ei brud ikke har blitt valgt, da dikterer loven at vi skal finne en. Vi blir gitt et år å finne henne, og ta henne med tilbake. Hvis vi vender tilbake uten en brud, og så mister vi retten til å velge.»
«Så i dag må jeg starte min ferd etter min brud.»
Thor stirret tilbake uten ord.
«Men min herre, reiser du? I et år?»
Thors mage falt på tanken av det. Han følte at verden smuldret rundt ham. Det var ikke før dette øyeblkket at han innså hvor godt han likte Erec; på noen måter så hadde han blitt som en far for ham—ihvertfall mer enn den han hadde hatt.
«Men hvem skal jeg være væreier til da?» spurte Thor. «Og hvor skal du dra?»
Thor husket hvor mye Erec hadde stilt opp for ham, hvordan han hadde reddet livet hans. Hans hjerte sank på tanken at han skulle dra.
Erec lo, en bekymringsløst latter.
«Hvilket spørsmål skal jeg svare først?» sa han. «Ikke vær bekymret. Du har fått tildelt en ny ridder. Du skal være hans væreier til jeg kommer tilbake. Kendrick, Kongens eldste søn.»
Thors hjerte svevde da han hørte det; han følte et like sterkt bånd til Kendrick, som tross alt, var den første som passet på ham og sikret han en plass i Legionen.»
«Når det gjelder reisen min...», fortsatte Erec, «...så vet jeg ikke ennå. Jeg vil reise sørover, mot kongeriket jeg kommer fra, og søke etter en brud i den retningen. Hvis jeg ikke finner en innenfor Ringen, da vil jeg kanskje til og med krysse havet til mitt kongeriket for søke etter en der.»
«Ditt eget kongeriket, min herre?» spurte Thor.
Thor innså at han ikke egentlig visste så mye Erec, og hvor han kom fra. Han hadde alltid antatt at han hadde komme fra et sted i Ringen.
Erec smilte. «Ja, langt her i fra, over havet. Men det en historie for en annen gang. Det kommer til å bli en fjern reise, og en lang en, så jeg må forberede meg. Så hjelp meg nå. Det er knap med tid. Feste seletøyet på hesten, og legg med all slags våpen.»
Thors hodet spant mens han spran g i handling, løp til våpenlageret for hester, og tok med den distinkte sorte og sølvaktige rusningen som tilhørte Lannin. Han løp tilbake igjen med en del om gangen, plasserte først ringbrynjen på hestens rygg, og strakte opp for å legge den rundt dens store kropp. Så la Thor til hjelmen; en tynn metallplate.
Lannin vrinsket da han gjorde det, men virket som han likte det. Han var en adelig hest, en kriger, det kunne Thor se, og han virket like komfortabel i rustning som en ridder ville ha vært.
Thor løp tilbake og hente Erecs gyldne sporer, og hjalp til å feste dem til begge føtter mens Erec steg opp på hesten.
«Hvilke våpen kommer du til å trenge, min herre?» spurte Thor.
Erec så ned, og virket diger fra dette perspektiet.
«Det er vanskelig å forutsi hvilke kamper jeg kommer til å begi meg på i løpet av et år. Men jeg trenger å kunne jakte, og forsvare meg selv. Så selvfølgelig så trenger jeg mitt langsverd. Jeg bør også ta med meg mitt kortsverd, en bue, en kogge med piler, et kort spyd, en stridsklubbe, en dolk og mit skjold. Det skulle holde antar jeg.»
«Ja, min herre», sa Thor og brøt ut i handling. Han løp til Erecs våpenstativ ved Lannins stall, og så på dusinvis av våpener. Det var et imponerende våpenutvalg å velge blant.
Han tok forsiktig all de våpene som Erec ba om, hentet en om gangen og gav dem til Erec eller sikret dem godt i seletøyet.
Mens Erec satt og strammet lærhanskene sine, og forberedte seg på å dra, så klarte ikke Thor å se han forlate.
«Min herre, jeg føler at det er min plikt å holde deg med selskap på denne reisen», sa Thor. «Jeg er din væreier, tross alt.»
Erec ristet på hodet.
«Det er en reise jeg gjøre alene.»
«Da kan jeg i det minste holde deg med selskap til første krysning?» presset Thor frem. «Hvis du drar sørover, så kjenner jeg de veiene godt. Jeg er fra sør.»
Erec så ned vurderende.
«Hvis du vil holde meg med selskap til første krysning, så ser jeg ingen skade i det. Men det er en hard dagsritt, så vi må reise nå. Ta min væreiers hest som står bak i stallen. Den brune med rød manke.»
Thor løp tilbaket til stallen, og fant hesten. Da han steg på den, stakk Krohn hodet ut av skjortenhans, og så opp og klynket.
«Det er orden, Krohn», beroliget Thor.
Thor lente seg forover, ledet hesten og fór ut av stallen. Erec trengte knapt å vente på at han tok dem igjen da han og Lanning galloperte av sted. Thor fulgte Erec så godt han kunne.
De red sammen ut av Kongens hoff, gjennom porten, mens flere vaktmenn gikk unna og stod på siden. Flere av Sølvene hadde stilt opp, ventende, og da Erec red forbi løftet de nevene sin i salut.
Thor var stolt over å kunne ri med ham, å være hans væreier, og var spent over å være følget hans, selv om det betydde kun til den første krysning.
Det var så mye Thor hadde å si til Erec, så mange ting han ville spørre han—og så mye han ville takke han for. Men det var ikke tid, mens de to gallopert mot sør, og brøt ut over slettene, mens terrenget forandret seg hele tiden mens hestene stormet ned Kongens vei i den sene morgensolen. Mens de passerte et fjell, kunne Thor se i det fjerne alle Legionmedlemmene i den sene morgensolen mens de slett ryggene sine med graving. Thor var glad han ikke var blant dem. Mens Thor så på, kunne han se en av dem stoppe og løfte en neve i luften mot ham. Det var vanskelig å se i solen, men han var sikker på at det var Reece som gav en salut. Thor løftet en neve tilbake mens de red videre.
De gode vedlikeholdte veiene ble borte og erstattet av landveier som ikke ble vedlikeholdt: smalere, grovere og til slutt ikke til noe mer enn veltråkket stier som skar gjennom landsbygda. Thor visste at det var farlig for vanlige borgere å ri disse veien alene—spesielt om natten med alle tyvene som lusket rundt på de, men Thor var ikke særlig bekymret for seg selv, spesielt med Erec med ham—faktisk, dersom en raner skulle konfrontere dem så fryktet Thor mer for ranerens liv. Selvfølgelig ville det være galskap for enhver tyv å prøve å stoppe et medlem av Sølvene.
De red hele dagen, tok knapt en pause, til Thor var utmattet og andpusten. Han kunne knapt tro Erecs utholdenhet—men han tørte likevel ikke å la Erec vite at han var sliten, for han var redd for å blitt sett på som svak.
De passerte en stort veikryss og Thor gjenkjente den. Han visste at dersom de tok til høyre, så ville de komme til landsbyen hans. For et øyeblikk ble Thor overvelmet av nostalgi og en del avham ville ta den veien, for å se hans far, og hans landsby. Han lurte på hva hans var gjorde akkurat nå, hvem som passet på sauene, og hvor rasende Thor måtte ha blitt da Thor ikke hadde kommet tilbake. Ikke at han brydde seg mye om ham. Han bare savnet for øyeblikket det som var kjent. Han var faktisk lettet at han hadde rømt fra den lille landsbyen, og en del av ham ønsket aldri å vende tilbake.
De fortsatte å galoppere videre, lengre og lengre søroer til et territorium Thor aldri hadde vært før. Han hadde hørt om det sørlige krysset, selv om han hadde aldri hatt en grunn til å være der selv. Det var enda en av de større veikryssene som førte til de sørlige områdene i Ringen. Han var en god halv dagsritt fra Kongens hoff, og allerede hadde solen kommet seg langt på himmelen. Thor som svettet og var andpusten, begynte å lure i frykt om han kom til å rekke tilbake i tide for Kongens fest i kveld. Hadde han gjort en feil i å følge Erec så langt?
De rundet en fjelltopp, og endelig så Thor den, der på horisonten: det umiskjennelig tegnet på den første krysningen. Den var markert av et stort, skinnende tårn og hadde Kongens flagg på den i alle fire retninger, og medlemmer av Sølvene sto på vakt på rekkverket. Da de så Erec, blåste ridderen på toppen av tårnet trompeten sin. Langsomt åpnet vakthuset seg.
De var kun noen hundre lengder unna, og Erec sakket hesten sin til gangfart. Thor hadde en knute i magen, da han innså at dette var hans siste minutter med Erec inntil en lang uvisst tid. Faktisk, hvem kunne vite om han noensinne ville komme tilbake. Et år er en lang tid, og alt kunne skje. Thor var i det minste glad at han fikk denne sjansen til å følge ham. Han følte at han hadde oppfylt sin plikt.
Begge to gikk side om side, hestene pustet tungt, både Thor og Erec pustet tung, mens de nærmet seg tårnet.
«Jeg ser deg kanskje ikke om flere måneder», sa Erec. «Når jeg vender tilbake, så vil ha en brud med meg. Ting kan forandre seg. Men til tross for hva som skjer, så vit at du ville alltid være min væreier.»
Erec trakk et dypt pust.
«Før jeg forlater deg, så er det noen ting som jeg vil at du skal huske. Et ridder blir ikke smidd av styrke—men av intelligens. Mot alene danner ikke en ridder, men mot, ære og visdom sammen. Du må alltid arbeide for å forfine din ånd, ditt sinn. Ridderlighet er ikke passiv—den er aktiv. Du må arbeide på det, bedre degselv, hvert øyeblikk av hver eneste dag.
«Når flere måner har gått vil du lære all slags våpener, og alle mulige ferdigheter. Men husk: Men husk: det finnes et annet aspekt ved vår måte å slåss på. En magikers måte. Finn Argon. Lær å utvikle dine skjulte krefter. Jeg har merket dem i deg. Du har stort potensiale. Det er ingenting å skamme seg over for. Forstår du meg?»
«Ja, min herre», svarte Thor og svulmet av takknemlighet for hans visdom og forståelse.
«Jeg har tatt deg under min vinge for en grunn. Du er ikke som de andre. Du har en større skjebne. Større, kanskje, til og med min. Men den er fremdeles uoppfylt. Du må ikke ta den for gitt. Du må arbeidet for det. For å bli en stor kriger må du ikke bare være fryktløst og dyktig. Du må også ha en krigers ånd, og bære alltid den med deg i ditt hjerte og ditt sinn. Du må være villig til å ofre ditt liv for andre. Den største ridderen søker ikke etter rikdom eller ære eller berømmelse eller heder. Du må ta på deg oppdraget å kjempe for de som er svakere enn deg selv. Du må forsvare de som ikke kan forsvare seg selv. Det er ikke et oppdrag for de lettsindige. Dette er heltens oppdrag.
Thors hodet spant mens han tok alt inn, og tenkte gjennom Erecs ord nøye. Han ble overvelmet av takknemlig for ham, og visste knapt hvordan han skulle reagere. Han tenkte at det ville ta flere måner før meningene bak disse ordene sank inn.
De nådde porten av den første krysningen, og da de gjorde så kom flere medlemmer av Sølvene ut og hilste på Erec. De red opp til ham, med store smil på ansiktene, og da han steg av hesten, klappe de han hardt på ryggen slik som gamle venner.
Thor hoppet ned, tok Lannins tøyler og førte han til vokteren foran porten, for å mate og massasjere ham.Thor stod der mens Erec snudde og så på ham, en siste gang.
I deres siste avskjed, var det mye Thor ville fortelle. Han ville takke ham. Men han vil også fortelle ham alt. Om tegnet. Om drømmen hans. Om hans bekymrer for Kongen. Han tenkte kanskje at Erec ville forstå.
Men han klarte ikke å tvinge seg til å gjøre det. Erec var allerede omringet av riddere, og Thor fryktet at Erec—og alle de andre—ville tro at han var gal. Så han stod der målbundet mens Erec strakte ut og slo hånden ned på skulderen hans en siste gang.
«Beskytt vår Konge», sa Erec bestemt.
Ordene sendte en frysning opp Thors rygg, som om Erec leste tankene hans.
Erec snudde, gikk gjennom porten med de andre ridderne, og da de gikk igjennom, med ryggen mot ham, så senket metallpiggene seg langsomt bak ham.
Erec var borte nå. Thor kjente en synkende følelse. Det kunne gå et helt år før han så ham igjen.
Thor steg på hesten sin, grep tøylene, og sparket av hardt. Ettermiddagen var her, og hadde et full dagsritt for å komme seg tilbake for festen. Han følte Erecs siste ord gi ekko i hodet, lik et mantra.
Beskytt vår Konge.
Beskytt vår Konge.