KAPITTEL TJUETRE
MacGil skrellet øynene opp. Han hadde blitt vekket av en evig banking på døren og ønsket øyeblikkelig at det ikke hadde skjedd. Hodet hans dunket. Vond sollys skinte gjennom det åpne slottsvinduet, og han innså at ansiktet var plantet i hans sauskinnteppe. Desorientert prøvde han å huske. Han var hjemme i hans slott. Han prøvde huske gårsdagens natt. Han husket jakten. Så var det et ølhus i skogen. Han hadde drukket altfor mye. På en eller annen måte hadde han kommet seg tilbake hit.
Han så over og så konen hans, Dronningen, sov ved siden av ham under teppet og sakte våknet opp.
Bankingen fortsatte igjen. En fryktelig lyd fra jernbankeren som smalt.
«Hvem kan det være?» spurte hun irritert.
MacGil lurte på det samme. Han husket spesifikt at han ba hans tjenere om å ikke vekke ham—spesielt etter jakten. Da ville folk få svi.
Det var trolig hans tjener som med nok en smålig fiansiell sak.
«Hold opp med den fordømte bankingen!» skrek MacGil til slutt, rullet ut av sengen og satt med albuene på knærne og hendene støtte hodet. Han tok hendene gjennom sitt uvasket hår og skjegg, og så over ansiktet, og prøvde å vekke seg selv opp. Jakten—og ølet—hadde krevd mye av ham. Han var ikke så sprek som han pleide å være. Årene hadde tatt sitt; han var utmattet. Akkurat da ville han aldri drikke igjen.
Med en betydelig innsats dyttet han selv opp fra knærne og på føttene. Kledd kun i hans kåpe, gikk han raskt gjennom rommet og endelig til døren, som var en fot tykk, og grep jernhåndtaket og dro den bakover.
Stående foran ham var hans beste general, Brom som hadde to løytanter på hver sin side. Løytantene senket hodet av respekt, men hans general stirret rett på ham, med et alvorlig uttrykk i ansiktet. MacGil hatet når han hadde det uttryket. Det betød alltid dårlige nyheter. Det var stunder som nå at han hatet å være konge. Han hadde en slik fin gårsdag, en fin jakt, og dette hadde minnet ham om da han var ung og bekymringsfri. Spesielt det å kaste bort natten i det ølhuset. Men nå som han ble frekt vekket på denne måten tok bort all illusjoner om fred han hadde.
«Min herre, jeg lei for at jeg vekket det», sa Brom.
«Du burde være lei deg», knurret MacGil. «Dette bør være viktig.»
«Det er det», sa han.
Kong MacGil så alvoret i ansiktet hans, og snudde for å sjekke over skulderen sin etter Dronningen. Hun hadde lagt seg igjen.
MacGil viste ham inn, så førte ham forbi han store soverom, og gjennom nok en buet dør til et sidekammer, og lukket døren bak dem så de ikke forstyrret henne. Han brukte noen ganger dette lille rommet, som ikke var større enn tyve skritt i hver retning med noe få komfortable stoler, og et stort farget glassvindu, når han ikke hadde lyst til å gå til Storhallen.
«Min herre, spioner har fortalt oss om en McCloud troppe av menn som rir østover mot Fabiansjøen. Vår speidere i sør rapporterer om en karavane av skip fra Keiserriket som går nordover. De skal sikkert dit for å møte McCloudene.»
MacGil prøve prøve å prosessere informasjonen, men hodet hans bevegde seg for sakte i denne full tilstanden.
«Og?» ville han vite utålmodig og sliten. Han var så utmattet av de endløse scenenarioene og spekulasjonene og knepene til hans hoff.
«Hvis McCloudene skal virkelig møte Keiserriket så er det bare en grunn til det», fortsatte Brom. «For å planlegge å bryte gjennom Kløften og styrte Ringen.»
MacGil så opp på sin gamle kommandør, en mann han hadde kjempet sammen med i tretti år, og kunne se dødelig alvor i hans øyne. Han kunne også se frykt. Det forstyrret ham; dette var ikke en mann han kjente som fryktet noe.
MacGil sto sakte helt opp sin egen høyde, som fremdeles var betraktelig, og snudde og gikk på tvers av rommet til han kom til vinduet. Han så ut, og gransket hoffet nedenfor, tom i denne tidlige morgenen, og undret. Han hadde visste det hele tiden, at en dag som denne ville komme. Han hadde bare ikke forventet at den kom så snart.
«Det var raskt», sa han. «Det har gått kun noen få dager siden jeg giftet bort min datter til deres prins. Og nå tror du de allerede planlegger å styrte oss?»
«Det gjør jeg, min herre», svarte Brom ærlig. «Jeg ser ingen annen grunn. Alle indikasjoner tyder på at det er et fredelig møte. Ikke et militært.»
MacGil ristet sakte på hodet.
«Men det gir ingen mening. De kunne ikke la Keiserriket komme. Hvorfor ville de? Selv om de av en eller annen grunn vil klare å senke Skjoldet på vår side og åpne et brudd, hva ville skje da? Keiserriket ville overvelme dem også. De ville ikke være trygge heller. Dette må de sikkert vite.»
«Kanskje de skal inngå en avtale», svarte Brom tilbake. «Kanskje de vil la Keiserriket komme inn, til gjengjeld for å angripe kun oss, slik at McCloudene kan kontrollere Ringen.»
MacGil ristet på hodet.
«McCloudene er for smarte for det. De er utrolig kloke. De vet at Keiserriket ikke kan stoles.»
Generalen hans trakk på skuldrene.
«Kanskje de vil kontrollere Ringen så mye at de er villig til å ta den sjansen. Spesielt nå som de har din datter som deres Dronning.»
MacGil tenkte på dette. Hodet hans banket kraftig. Han ville tenke på dette nå. Ikke så tidlig om morgenen.
«Så hva forslår du?» spurte han utålmodig og var lei av all spekulasjon.
«Vi kan forhindre dette, min herre, og angripe McCloudene. Tiden er inne.»
MacGil måpte mot ham.
«Rett etter at jeg har gitt min datter til dem under et bryllup? Jeg tror ikke det.»
«Hvis vi ikke gjør det», slo Brom tilbake, «lar vi dem grave vår grav. Det er tydelig at de vil angripe oss. Om ikke nå, så blir det senere. Og hvis de blir med Keiserriket så er vi ferdige.»
De kan ikke krysse Høylandene så enkelt. Vi kontrollerer alle kvelepunktene. Det blir en slakt. Selv med Keiserriket på deres side.»
«Keiserriket har flere millioner av menn til bruk», svarte Brom. «De kan tillate seg å bli slaktet.»
«Selv med Skjoldet nede», sa MacGil, «så blir det ikke så lett å bare marsjere millioner av soldater over Kløften—eller krysse Høylandene eller komme med skip. Vi ville se en slik mobilisering på lang vei. Vi blir varslet på forhånd.»
MacGil tenkte.
«Nei, vi skal ikke angripe. Men for øyeblikket kan vi forberede oss: doble patruljene ved Høylandene. Styrke brystvernene våre. Og doble våre spioner. Det er alt.
«Ja, min herre», sa Brom, snudde og skyndte segut av rommet med hans løytanter.
MacGil snudde tilbake mot vinduet med et dundrende hodet. Han følte at krig lå i horisonten, og at den kom mot slik som en uunngåelig vinterstorm. Han følte videre at det ingenting han kunne gjøre med det. Han så overalt rundt seg, på hans slott, på stenen, på det urørte kongelig hoff som var spredd under ham, og kunne ikke la være å tenke på hvor lenge dette ville vare.
Han kunne gitt alt for en drink til.
KAPITTEL TJUEFIRE
Thor kjente en fot dytte bort i ham i ribbeinet og skrellet langsomt opp øynen. Han lå meg ansiktet ned på en haug av strå, og for et øyeblikk visste han ikke hvor han var. Hodet føltes som om den veide en million kilo, halsen var mer tørr enn noensinne, og øynene og hodet holdt på å drepe ham. Det føltes som han hadde falt ned fra en hest.
Han ble dyttet til igjen, og da han satte seg begynte rommet å spinne voldsomt.Han lente seg over kastet opp igjen og igjen.
Et kor av latter brøt ut rundt ham, og han så opp også Reece, O’Connor, Elden og tvillingene stående over ham og så ned.
«Endelig så våkner tornerose!» ropte Reece ut og smilte.
«Vi trodde du aldri skulle å våkne», sa O’Connor.
«Går det bra?» spurte Elden.
Thor satte seg opp, tørket munnen med baksiden av håndflaten, og prøvde prosessere det hele. Mens han gjorde det, så la Krohn et par fot unna, klynket og løp overt til ham, hoppet inn i armene hans og gravde hodet ned i skjorten hans. Thor var lette over å se ham, og glad for at han var nær. Han forsøkte å huske.
«Hvor er jeg?» spurte Thor. «Hva skjedde sist natt?»
Alle tre lo.
«Jeg er redd du hadde en drink for mye, min venn. Noen kan visst ikke holde på ølet sitt. Husker du? Ølhuset?»
Thor lukket øynene, gned tinningen, og prøvde å huske. Det kom sporadisk. Han husker jakten...at han kom til ølhuset...drikkingen. Han husket han ble ført opp...bordellet. Etter det var alt sort.
Hjertet hans begynte å slå raskt mens han tenkte på Gwendolyn. Hadde han gjort noe dumt med den jenta? Hadde han ruinert sjansene med Gwen?
«Hva hendte?» ville han vite fra Reece, mens han alvorlig grep håndleddet hans. «Vær så snill, fortell meg. Fortell meg at jeg ikke gjorde noe med den kvinnen.»
De andre lo, men Reece stirret på hans venn med alvor, og innså hvor opprørt han var.
«Ikke vær bekymret, min venn.» svarte han. «Du gjorde ingenting i det hele tatt. Bortsett fra å kaste opp og kollapsere på gulvet hennes!»
De andre lo igjen.
«Ganske ille for din første gang», sa Elden.
Men Thor følte seg utrolig lettet. Han hadde ikke gjort noe skamfullt mot Gwen.
«Det er siste gangen jeg kjøper deg ei kvinne!» sa Conval.
«Absolutt bortkastet med penger» sa Conven. «Hun ville ikke en gang gi pengene tilbake!»
Guttene lo igjen. Thor var ydmyket, men lettet at han ikke hadde ruinert noe.
Han tok Reece sin arm og dro ham til siden.
«Din søster», hvisket han i all hast. «Hun vet ikke om dette, gjør hun?»
Reece brøt ut i et langsomt smil mens han la en arm rundt Thors skulder.
«Din hemmelighet er trygg med meg, selv om du ikke gjorde noe. Hun vet ikke. Og jeg kan se hvor dypt du bryr deg om henne, og jeg setter pris på det» sa han og ansiktet endret seg til å bli alvorlig. «Jeg kan se at du virkelig bryr deg om henne. Hadde du gjort hor, så ville det ikke den type svigerbror jeg hadde ønsket meg. Faktisk har jeg blitt bedt å gi deg denne beskjeden.»
Reece dyttet en liten rull i Thors håndflate, og Thor så ned forvirret. Han så det kongelige merket på den, det rosa papiret og han visste. Hjertet hans slo raskere.
«Fra min søster», la Reece til.
«Jøss!» lød et kor av stemmer.
«Noen har fått et kjærlighetsbrev!» sa O’Connor.
«Les den for oss!» skrek Elden.
De andre lo sammen.
Men Thor som ville være i fred, skyndte seg til siden av brakkene bort fra de andre. Hodet hans dundret, og rommet spant fremdeles—men han brydde seg ikke lengre. Han rullet opp den delikate skriftrullen, og leste beskjeden med skjelvende hender.
«Møt meg på Skogsryggen ved middag. Ikke vær sent. Ikke skap oppmerksomhet.»
Thor stappet beskjeden i lommen.
«Hva står det romeo?» ropte Conven.
Thor skyndte seg over til Reece, og visste at han kunne stole på ham.
«Legionen har ingen øvelser i dag, ikke sant?» spurte Thor.
Reece ristet på hodet. «Selvfølgelig ikke. Det er fridag.»
«Hvor ligger Skogsryggen?» spurte Thor.
Reece smilte. «Å, det Gwens favorittsted», sa han. «Ta veien mot øst ut av Kongens hoff, og hold deg til høyre. Gå opp fjellet,og så begynner den etter den første knausen.»
Thor så på Reece.
«Vær så snill, jeg vil ikke at noen skal vite om det.»
Reece smilte.
«Jeg er sikker på at hun ikke vil det heller. Hvis min mor fant det ut, så ville hun ha drept dere begge. Hun ville ha låst min søster inn på rommet sitt, og utvise deg til den sørlige enden av kongeriket.»
Thor svelget på tanken av det.
«Virkelig?» spurte han.
Reece nikket tilbake.
«Hun liker deg ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men hun har bestemt seg for det. Skynd deg, og ikke fortell en sjel. Og ikke bekymre deg», sa han og tok han i hånden.
*
Thor gikk raskt i den tidlige morgenen, mens Krohn løp glad ved siden av ham, og prøvde sitt beste for å ikke bli sett. Han fulgte Reece veisbeskrivelse så godt han kunne, og gjentok dem i hodet mens han skyndte seg forbi utkanten av Kongens hoff, opp et lite fjell,og langs kanten til en tykk skog. Til hans venstre falt bakken under han, og igjen lå en smal sti på kanten av en bratt åskamm, en klippe til hans venstre, og skogen mot hans høyre. Skogsryggen. Hun hadde fortalt ham å møte henne der. Var hun alvorlig? Eller bare lekte hun med ham?
Hadde den kongelige primadonnaen, Alton rett? Var Thor bare underholdning for henne? Vil hun bli lei av ham snart? Han håpet, mer enn noe annet at det ikke var tilfellet. Han ønsket å tro at hennes følelse for ham var ekte; men alikevel så var det vanskelig for ham å forstå hvordan det kunne være tilfelle. Hun kjente ham så vidt. Og hun var kongelig. Hvilken interesse kunne hun ha i ham? Ikke nok med det, hun var også et eller to år eldre. Og han hadde aldri opplevd at ei eldre jente hadde vært interessert i ham; faktisk, hadde han aldri opplevd at noen jenter har vært interessert i ham. Ikke at det var mange jenter å velge blant i hans lille landsby heller.
Thor hadde aldri tenkt så mye på jenter. Han hadde ikke blitt oppdratt med søstre, og det var få jenter i landsbyen hans. På hans alder så virket heller ikke de andre guttene interessert i jenter heller. De fleste av guttene så ut til å gifte seg når de var rundt attenårsalderen med arrangerte ekteskap—egentlig, var det mer lik forretningsarrangementer. Men av høy rang som ikke ble giftet bort ved deres tjuefemte år nådde Utvelgelsesdagen: de var forpliktet til å enten velge ei brud eller dra av sted og finne en. Men det gjaldt ikke Thor. Han kom fra fattige kår, og folk av hans rang ble vanligvis bare giftet bort på måter som gagnet familiene. Det var som å bytte kveg.
Men da Thor så Gwendolyn hadde alt dette forandret seg. For første gangen i sitt liv så hadde han blitt truffet av noe, en følelse som var så dyp, sterk og hastende at han tenkte ikke på noe annet. Hver gang han så henne så ble følelsen dypere. Han kunne knapt forstå den, men det smertet ham å være borte fra henne.
Thor doblet farten sin langs åskammen, og se etter henne overalt. Og lurte på nøyaktig hvor hun ville møte ham—eller om hun ville møte ham i det hele tatt. Den første solen kom høyere på himmelen og den første svetteperlen dannet på pannen. Han følte seg fremdeles syk, og kvalm fra gårsdagens kveld. Mens solen steg høyere opp, og da det virket fånyttes å lete etter henne lengre, begynte han å lure på om hun skulle møte ham i det hele tatt. Han begynte også å lure på hvor stor fare han satte dem i. Hvis hennes mor, Dronningen, virkelig var imot dette, ville hun virkelig sendt ham ut av kongeriket? Fra Legionen? Fra alt han hadde blitt kjent med og elsket? Hva skulle han gjøre da?
Mens han tenkte på det, bestemte han seg at det var fremdeles verdt det for få sjansen til å være sammen med henne. Han var villig til å risikere alt for den sjansen. Han bare håpet han ikke ble gjort narr av, eller tok forhastede konklusjoner for hvor sterke hennes følelser var for ham.
«Skal du bare gå forbi meg?» sa en stemme etterfulgt av fnising.
Thor hoppet av overraskelse, og så stoppet og snudde seg. Stående under i skyggen fra et digert furutre og smilende mot ham, var Gwendolyn. Hjertet hans løftet seg ved smilet. Han kunne se kjærlighet i hennes øyne, og alle bekymringer og frykt smeltet øyeblikkelig bort. Han angret på at han hadde vært så dum at han hadde tvil om hennes intensjoner.
Krohn klynket ved siden av henne.
«Og hva har vi her?!» skrek hun ut av glede.
Hun knelt ned og Krohn kom løpende mot henne, hoppet inn i armene hennes med et klynk; hun plukket ham opp, holdt ham og kjælet ham.
«Han er så søt!» sa hun og klemte ham tett. Han slikket ansiktet hennes. Hun fniste og kysset ham til gjengjeld.
«Og hva er navnet ditt, småen?» spurte hun.
«Krohn», sa Thor. Endelig var han for første gang ikke så hadde han ikke for stramt tungebånd som før.
«Krohn», gjentok hun og så i valpens øyne. «Og er det hver dag du reiser med en leopardvenn?» spurte hun Thor leende.
«Jeg fant ham», sa Thor, følte seg selvbevisst nær henne, som han alltid gjorde. «I skogen—under jakten. Din bror sa jeg kunne beholde ham, fordi jeg fant ham. Det var forutbestemt.»
Hun så på ham, og hennes ansikt ble alvorlig.
«Vel, han har rett. Dyr er veldig hellige skapninger. Du finner dem ikke. De finner deg.»
«Jeg håper du ikke har noe i mot at han blir med oss», sa Thor.
Hun fniste.
«Jeg ville bli trist dersom han ikke gjorde det», svarte hun.
Hun så i begge veier som hun sikret seg at ingen så på, og så strakte ut, grep Thors hånd og dro ham inn i skogen.
«La oss gå», hvisket hun. «Før noen oppdager oss.»
Thor ble begeistret ved hennes berørelse mens hun førte ham inn på skogsstien. De gikk raskt inn i skogen, og stien snudde og svingte seg blant de store futurtrærne. Hun slapp tak i hånden hans, men han glemte ikke følelsen av det.
Han begynte å føle seg mer sikker på at hun faktisk likte ham, og det var åpenbart hun ikke ville bli oppdaget heller, trolig av hennes mor. Det var tydelig at hun tok dette på alvor, fordi hun ville også risikere noe ved treffe ham.
Men på en annen siden, så tenkte Thor at hun kanskje ikke vil bli oppdaget av Alton—eller noen andre gutter hun kunne ha vært sammen med. Kanskje Alton hadde rett. Kanskje hun skammet seg over å bli sett med Thor.
Thor følte alle disse blandede emosjonene spinne rundt i ham.
«Har du mistet tungen din?» spurte hun og brøt endelig stillheten.
Thor følte seg revet i to; han ville ikke risikere å ødelegge ting ved å fortelle henne hva han tenkte på—men samtidig så følte han at han trengte å avslutte alle sine bekymringer. Han trengte å vite hvor hun virkelig stod. Han kunne ikke holde ut lengre.
«Da jeg forlot deg sist gang, møtte jeg på Alton. Han konfronterte meg.»
Gwendolyns ansikt ble mørkt, og det gode humøret ble plutselig ruinert—og Thor ønsket umiddelbart skyldfølelse for at han hadde tatt opp temaet. Han likte hennes gode natur, hennes glede, og skulle ønske han kunne ta ordene tilbake. Han ville stoppe, men det var for sent. Det var ingen vei tilbake nå.
«Hva sa han?» spurte hun med en stemme som falt.
«Han fortalte at jeg skulle holde meg unna deg. Han sa at du ikke brydde om meg egentlig. Han fortalte meg at jeg var bare underholdning for deg. At du kom til å bli lei av meg i løpet av en eller to dager. Han sa også at du og han skulle bli gift, og deres ekteskap var allerede arrangert.»
«Gjorde han?» sa hun med avsky. «Den gutten er den mest arrogante, uutholdelige dusten noensinne», la hun til sint. «Han har vært en torn i siden helt siden jeg kunne gå. Bare fordi våre foreldre er kusiner, tror han at han er en del av kongefamilien. Jeg har aldri møtt noen som ikke har fortjent den mindre. For å gjøre ting verre, så har han fått for seg at vi på en eller annen måte er forutbestemt til å gifte oss. Som om jeg ville ha gått med på alt mine foreldre tvang meg til. Aldri. Og absolutt ikke med ham. Jeg kan ikke fordra ham.»
Thor følte seg så lettet av ordene hennes at han følte seg flere millioner ganger lettere; han ville synge fra tretoppene. Det var nøyaktig det han trengte å høre. Nå var han lei seg for at han hadde formørket stemningen over ingenting. Men han var ikke fullstendig tilfreds ennå; han merket at hun fremdeles ikke hadde sagt noe om hvor mye hun virkelig likte ham.
«Når det gjelder deg», sa hun og stjal et blikk på ham og deretter så bort. «Jeg kjenner deg så vidt. Jeg trenger knapt å forplikte min følelser nå. Men jeg vil si at jeg ikke ville hatt tilbrakt tid med deg, dersom jeg mislikte deg veldig mye. Jeg har selvfølgelig rett til å forandre mening som jeg selv vil, og jeg kan være ubesluttsom—men ikke når det gjelder kjærlighet.»
Det var alt Thor trengte å høre. Han var imponert av hennes alvor, og enda mer imponert av hennes ordvalg: «kjærlighet.» Han følte seg hel igjen.
«Forøvrig,bør du også stilles det samme spørsmålet», sa hun og snudde posisjonen. «Faktisk så tror jeg at jeg har mer å tape enn deg. Tross alt så er jeg kongelig og du en vanlig borger. Jeg er eldre, og du er yngre. Tror du ikke at jeg burde være den som bør ha mer beskyttelse? Rykter kommer til meg om din agenda, din sosiale klatring, om at du bare bruker meg, og er sulten etter rang. Om at du vil bli favorisert av Kongen. Burde jeg tro på alt dette?»
Thor var forskrekket.
«Nei! Aldri. Disse tingene har jeg aldri tenkt å gjøre. Jeg er bare med deg fordi jeg kan ikke forestille meg å være noen andre steder. Bare fordi jeg ønsker det. Bare fordi når jeg er ikkemed deg, så tenker jeg ikke på noe annet.»
Et smil lekte seg i hjørnet av munnen hennes, og han kunne se at uttrykket hennes begynte å lysne.
«Du er ny her», sa hun. «Kongens hoff, og det kongelige liv er nytt for deg. Du trenger tid for å forstå hvordan ting virkelig virker. Her mener ingen det de sier. Alle har en agenda. Alle fisker etter makt—rang eller penger eller rikdom eller titler. Man kan ikke stole direkte på det folk sier. Alle har sine spioner, følgere og agendaer. Når Alton fortalte deg at mitt ekteskap hadde allerede blitt arrangert, for eksempel, så prøvde han egentlig å finne ut hvor nær du og jeg var. Han føler seg truet. Og han forteller det kanskje til noen. For han er ikke ekteskap kjærlighet. Det betyr en forening. Helt og holdent for å oppnå rikdom og rang. For oppnå eierskap. I vårt kongelig hoff er ingenting som det ser ut til å være.»
Plutselig sprang Krohn forbi dem, ned skogstien og inn til en lysnig.
Gwen så på Thor og finste; hun strakte ut, grep hånden hans og løp med ham.
«Kom igjen!» skrek hun spent.
Begge to løp ned stien og sprang inn i den store lysningen mens de lo. Thor ble overrasket av synet: det var en nydelig eng fylt med villblomster i alle mulige farger opp til knærne. Fugler og sommerfugler i alle farger og størrelser danser, og fløy i luften. Og engen var fylt med liv med lyden av kvitring. Solen skinte glitrende ned og det stedet føltes hemmelig, her skjult midt i denne mørke skogen.
«Har du noen gang lekt Blind hengemann?» spurte hun leende.
Thor ristet på hodet, og før han kunne svare tok hun et lommetørkle fra nakken, strakte opp og tok den rundt Thors øyne og knøt den. Han kunne ikke se, og han fniste høyt i øret hans.
«Du har den!» sa hun.
Så hørte han henne løpe unna i gresset.
Han smilte.
«Men hva skal jeg gjøre?» ropte han.
«Finn meg!» ropte hun tilbake.
Stemmen hennes var allerede langt borte.
Thor, med blind for øynene, begynte å løpe etter henne og snublet mens han kom av sted. Han lyttet nøye etter raslingen til kjolen hennes, og prøvde å følge etter henne. Det var vanskelig, og han løp med hendene ut foran ham, mens han alltid tenkte at han kom til å løpe på et tre, selv om han visste at det var en åpen eng. I løpet av noen øyeblikk var han desorientert, og det føltes om han løp i sirkler.
Men han fortsatte å lytte og hørte lyden av fnisingen hennes langt borte. Han justerte seg etter lyden og løp mot den. Noen ganger virket det som han kom nærmere, men så lengre bort. Han begynte å føle seg svimmel.
Han hørte Krohn løpe ved siden av ham, små bjeffe, og han lyttet istedenfor etter Krohn og følgte fotttrinnene hans. Da han gjorde det ble Gwens fnising mer høylydt, og Thor innså at Krohn førte ham mot henne. Han var overrasket hvor smart Krohn som skjønte leken.
Snart kunne han høre henne kun et par fot unna; han jaget henne, gikk sikksakk gjennom hele egen. Han strakte ut, og hun skrek av glede da han fanget hjørnet av kjolen hennes. Da han grep henne, falt han, og begge to falt overende på den myke engen. Han snudde seg i siste sekund, slik at han ville falle først og hun over ham, for å mykne fallet hennes.
Da Thor landet på bakken med Gwen over ham, skrek hun av overraskelse. Hun fniste fremdeles da hun strakte opp og dro bort lommetørkelet.
Thors hjerte hamret da han så ansiktet hennes bare noen få tommer unna hans. Han følte vekten at hennes kropp på hans, i hennes tynne sommerkjole, og følte enhver kontur av hennes kroppen. Hele vekten av kroppen hennes presset ned mot ham, og hun gjorde ingen tegn på å motstå det. Hun stirret inn i øynene hans, og de pustet lett begge to, og hun så ikke bort. Han gjorde heller ikke det. Thors hjerte hamret så raskt at han hadde vansker med å fokusere seg.
Plutselig lente hun seg inn og la leppene sine på hans. De var mykere enn han kunne forestille seg, og da de møtes, for første gang i hans liv, så følte han seg evig i live.
Han lukket øynene, og hun lukket hennes, og de rørte ikke på seg, leppene deres møtes uten han kunne vite hvor lenge. Han ville fryse denne tiden.
Endelig, langsomt så dro hun seg bort. Hun smilte fremdeles mens hun langsomt åpnet øynene hennes, og hun lå fremdeles der, med hennes kropp på hans.
De lå der slik en lang stund og stirret inn i hverandres øyne.
«Hvor kommer du fra?» spurte hun mykt og smilte.
Han smilte tilbake. Han visste ikke hva han skulle svare.
«Jeg er bare en vanlig gutt», sa han.
Hun ristet på hodet og smilte.
«Nei, det er du ikke. Jeg kan føle det. Jeg mistenker at du er mer enn det, mye mer enn det.»
Hun lente seg inn og kysset ham igjen, og hans lepper møttes hennes, denne gangen i en mye lengre tid. Han strakte opp og tok hånden sin gjennom håret hennes, og hun tok hennes gjennom hans. Han klarte ikke å stoppe sine tanke å virre rundt.
Han undret på hvordan dette ville ende. Kunne de i det hele tatt være sammen med alle kreftene som stod mellom dem? Var det mulig for dem å bli et par?
Thor håpet mer enn noe annet i hans liv at det var mulig. Han ville være med henne nå, selv mer enn han ville være i Legionen.
Mens han tenkte dette, kom det plutselig en raslende lyd fra gresset, og begge to skvatt. De snudde seg også Krohn bykse gjennom gresset bare noen fot unna. Og så kom det nok en raslende lyd. Krohn klynket, og så knurret—så kom det en hvesende lyd. Til slutt ble det stille.
Gwen rullet av Thor mens de begge satte seg opp og kikket. Thor hoppet på beina for å beskytte Gwen og undret på hva det kunne være. Han så ingen. Men noen—eller noe—må være der bare noen fot unna i det høye gresset.
Krohn dukket opp foran dem, og inn i munnen hans, i hans små barberskarpe tenner dinglet det en stor, livløs hvit slange. Den må ha vært ti fot lang, og den hadde skinn var som brilliant hvit og den var like tykk som en tregren.
Thor innså øyeblikkelig hva som hadde hendt: Krohn hadde reddet dem mot et angrep fra denne dødelige reptilen. Hjertet hans hamret av takknemlighet for valpen.
Gwen gispet.
«En Hvitsnok», sa hun. «Den mest dødeligste reptilen i hele kongeriket.»
Thor stirret på den i ærefrykt.
«Jeg trodde ikke denne slangen fantes. Jeg trodde den var bare en legende.»
«Den er veldig sjelden», sa Gwen. «Jeg har bare sett den en gang i mitt liv. Dagen da min fars far ble drept. Det er et tegn.»
Hun snudde og så på Thor.
«Det betyr at døden kommer. Døden til noen veldig nær.»
Thor følte en frysning på ryggraden. En plutselig kald bris løp gjennom engen på denne sommerdagen, og han visste, med absolutt sikkerhet, at hun hadde rett.