KAPITTEL TJUEEN
Thor jogget ned skogstien med de andre, og holdt spydet som hadde blitt gitt til ham for jakten. Ved siden av var Reece, O’Connor og Elden, sammen med minst femti andre medlemmer av Legionen. Foran dem red et hundretalls av Sølvene på hesteryggen og i lett rustning. Noen bar korte spyd, men de fleste hadde pil og bue over ryggene. Løpende til fots bak var dem var dusinvis av væreiere og tjenestefolk.
Ridende helt foran var Kong MacGil, som så stor og stolt som noensinne med et spent uttrykk på ansiktet. Han ble flanket av sine sønner, Kendrick og Gareth, og, som Thor var overrasket å se, selv Godfrey. Dusinvis av pasjer løp blant dem, noen lente bak og blåst horn laget av lange elfenbenhorn; andre dro bjeffende hunder, som ivrig løp forover for å holde tritt med hestene. Det var et fullstendig kaos. Da den store gruppen stormet gjennom skogen så begynte de å dele seg opp i alle retninger. Og Thor visste knapt hvor de skulle gå eller hvilken gruppe han skulle følge.
Erec red nær dem, og Thor og andre bestemte seg for følge han. Thor løp opp ved siden av Reece.
«Hvor skal vi?» spurte han Reece mens han løp og hadde vansker med å puste.
«Dypt inn i skogen», ropte Reece tilbake. «Kongens menn prøver å skaffe vilt for flere dager.»
«Hvorfor rir noen Sølvene på hester mens andre går til fots?» spurte O’Connor Reece.
«De som er på hestene jakter på lette bytter, slik som hjort og fjærkre», svarte Reece. «De bruker buene sine. De på fot leter etter de mer farlige dyrene. Slik som gulhalet villsvin.»
Thor var både spent og nervøs ved tanken på duret. Han hadde sett en når han vokste opp; den var et fryktelig og farlig dyr, som var kjent for å klare å rive en mann i to med liten provosering.
«De eldste krigerne pleier å holde seg på hesteryggen og jakter på hjort og fugler», la Erec til og så ned. «De yngre pleier å holde seg på føttene og gå etter større vilt. Du må være i bedre form for det, selvfølgelig.»
«Derfor lar tillater vi denne jakten for dere gutter», skrek Kolk som løp med de andre, ikke så langt unna, «det er trening for dere også. Dere må være til fots under hele jakten, holde tritt med hestene. Mens vi går av sted så vil dere bryte opp i mindre grupper, og hver av dere skal ta ulike stier og jakte deres egne dyr. Dere skal finne det mest iltre dyret dere kan finne—og dere skal bekjempe den til døden. Dette er de samme kvalitetene som gjør dere til en soldat: utholdenhet, fryktløshet, og ikke vike unna fra deres motstander, uansett hvor stor eller hvor ille den er. Kom av sted!» skrek han.
Thor løp raskere, og det gjorde også hans medbrødre. Slik at de kunne holde tritt med hestene mens de skar igjennom skogen. Han visste knapt hvilken vei han skulle, men han fant ut dersom han holdt seg nær Reece og O’Connor, så ville alt gå bra.
«En pil, raskt!» skrek Erec ned.
Thor kom fort i handling, løp opp ved Erecs hest, grep en pil fra koggen på salen og gav den til ham. Erec plasserte den i buen mens han red, sakket ned, og tok et rolig sikte på noe i skogen.
«Hundene!» skrek Erec.
En av Kongens tjenestefolk løslatet en bjeffende hund, som stupte inn i buskene. Til Thors overraskelse, fløy en stor fugl opp og da den gjorde det, lot Erece pilen fly av sted.
Det var et perfekt skudd, rett på nakken, og fuglen falt ned, død. Thor var forbløffet over hvordan Erec hadde fått øye på den.
«Fuglen!» skrek Erec.
Thor løp, grep den døde fuglen som var varm og hadde blod strømmende ut av nakken, og løp tilbake til Erec. Han kastet den på Erecs sal og hang den der mens han red.
Overalt rundt Thor så gjorde ridderne på hesteryggen det samme. De jaget ut fugler og skjøt dem ned slik at væreierne kunne hente dem. De fleste brukte piler; noen brukte spyd. Kendrick dro spydet bakover, siktet og kastet den mot en hjort. Det var en fulltreffer og traff den rett i halsen, slik at den også falt over også.
Thor var forbløffet over overflodet av vilt i disse skogene. Mengden av vilt de ville ta hjem, ville være nok til å mate kongshoffet for flere dager.
«Har du vært på jakt før?» ropte Thor til Reece og unngikk så vidt å bli trampet ned av Kongens menns mens de løp. Det var vanskelig å høre i bjeffingen fra hundene, horne som gjallet, og skrikene til menn med seirende latter, mens de felte det ene dyret etter den andre.
Reece hadde et stort smil på fjeset mens han hoppet over en trestamme og fortsatte å løpe.
«Mange ganger! Men bare på grunn av min far. De lar oss ikke bli med i jakten før man er i en bestemt alder. Det er spennende—selv om det sjeldent at noen kommer fra det uskadet. Mer enn en mann har blitt skadet, eller drept under jakten på et villsvin.»
Reece peste mens han løp. «Men jeg har alltid rydd på hesteryggen», la han til. «Jeg har aldri fått lov til å gjøre det til fots før, med Legionen, aldri fått love til å jakte på villsvin. Det er første gangen for meg!»
Skogen forandret seg plutselig med dusinvis av stier som strakte foran dem. Hver av dem delte seg i dusinvis av måter. Nok et horn lød, og den store gruppen begynte å bryte opp i mindre grupper.
Thor holdt seg nær Erece, og Reece og O’Connor ble med dem; de svingte ned ensmal sti som bøyde seg skarpt nedover. De løp og løp. Thor grep spydet sitt hardt mens han hoppet over en liten bekk. Deres lille gruppe bestod av Erece, og Kendrick på hesteryggen, Thor, Reece, O’Connor og Elden til fots, og det ble seks av dem—og da Thor snudde seg la han merke til to medlemmer til av Legionen som løp bak dem og ble med dem. De var store og bredskuldret, med bølgete sandaktig hår som falt forbi øynene deres, og hadde store smil. De så ut til å være et par år eldre enn Thor—og de var identiske tvillnger.
«Jeg heter Conval», sa en av dem til Thor.
«Og jeg heter Conven.»
«Vi er brødre», sa Conval.
«Tvillinger!» la Conventil.
«Håper det ikke gjør noe at vi blir med dere», sa Conval til Thor.
Thor hadde sett dem rundt i Legionen, men hadde aldri møtte dem før. Han glad for å treffe nye medlemmer, spesielt medlemmer som var vennlige mot ham.
«Glad for å ha dere her», skrek Thor ut.
«Jo flere hender, jo bedre», lød det fra Reece.
«Jeg har hørt at villsvinene i denne skogen er enorme», bemerket Conval.
«Og dødelige», la Conven til.
Thor så på de lange spydene som tvillingene bar, de var tre ganger lengre enn hans og undret. Han merket at de så på hans korte spyd.
«Det spydet er ikke langt nok», sa Conval.
«Disse villsvinnene har store støttenner. Du kommer til å trenge noe som er lengre», sa Conven.
«Ta min», sa Elden som løp opp til Thor og tilbød hans spyd.
«Jeg kan ikke ta din», sa Thor. «Hva skal du bruke?»
Elden trakk på skuldrene. «Jeg klarer meg.»
Thor ble rørt av hans generøsitet, og lurte på hvor annerledes deres vennskap var nå.
«Ta en av mine», beordret en stemme.
Thor så opp og så Erec ridende ved siden av ham, vinket mot saddelen, og som hadde to lange spyd.
Thor strakte ut og grep et langt spyd fra saddelen og var takknemlig for den. Den var tynge og mer vanskelig å løpe med—men han følte seg mer beskyttet, og det virket som han ville trenge den.
De løp og løp til luften brente i Thors lunger, og han ikke visste om han klarte å gå lengre. Han var på vakt og så rundtseg etter tegn på dyr. Han følte seg beskyttet med disse mennene rundt seg, og uslåelig med et langt spyd. Men han var fremdeles svært anspent. Han hadde aldri jaktet villsvin før og hadde ingen aning om hva han skulle forvente.
Da lungene hans brente så brøt skogen seg opp i en lysning, og heldigvis så stoppet Erec og Kendricks sine hester. Thor antok at de også fikk lov til å stoppe også. De stor der alle, åtte a dem i skogslysningen. Guttene til fots peste etter luft, og Erec og Kendrick gikk ned fra sine hester. Hestene pustet tungt, men ellers var det stille. Og den eneste lyden var vind i trærne. Lyden av hundrevis av menn som sprang gjennom skogen var nå borte, og Thor innså de må ha kommet veldig langt bort fra de andre.
Han rundt lysningen og peste.
«Jeg har ikke sett noe dyrespor», sa Thor til Reece. «Har du?»
Reece ristet på hodet.
«Villsvinet er et listig dyr», sa Erec og gikk frem. «Han viser seg ikke alltid. Noen ganger er det han som ser på deg. Han ventet kanskje til du ikke er på vakt, og da angriper han. Så vær alltid på vakt!»
«Se opp!» skrek O’Connor.
Thor spant rundt og så plutselig en stort dyr eksplodere inn mot lysningen med en voldsom fart; Thor skvatt, og trodde de ble angrepet av et villsvin. O’Connor srek og Reece snudde, og kastet et spyd mot den. Han bommet og dyret fløy opp i luften. Det var da Thor innså at de var en kalkun som forsvant tilbake i skogen.
Alle lo og spenningen ble brutt. O’Connor ble rød, og Reece la en beroligende hånd på skulderen hans.
«Ikke vær bekymret, min venn», sa han.
O’Connor så bort og var flau.
«Det finnes ingen villsvin her», sa Elden. «Vi tok feil sti. Det eneste i denne stien er fjærkre. Vi kommer tomhendt tilbake.»
«Kanskje det ikke er en dårlig ting», sa Conval. «Jeg har hørt at et villsvinkamp dreier seg om liv og død.»
Kendrick gransket rolig skogen; Erec gjorde det samme. Thor kunne se på ansiktene til disse to mennene at noe var der ute. Han kunne vite det fra deres erfaring og visdom at de var på vakt.
«Vel, det virker som stien ender her», sa Reece. «Så hvis vi går videre så blir skogen umarkert. Da kommer vi ikke til finne veien tilbake.»
Men hvis vi går tilbake, så er vår jakt over», sa O’Connor.
«Men hva skjer om vi kommer tilbake uten noe?» spurte Thor. «Uten et villsvin?»
«Da kommer vi til å bli utledd av de andre», sa Elden.
«Nei, det blir vi ikke», sa Reece. «Ikke alle finner et villsvin. Faktisk er det mer sjeldent å finne en enn ikke.»
Mens gruppen stod der i stillhet, puste tungt, og gransket skogen så innså Thor plutselig at han hadde drukket for mye vann. Han hadde holdt seg under hele jakten og nå hadde han slik en smerte i blæren, at han så vidt klarte å holde seg.
«Unnskyld meg», sa han og begynte å gå inn i skogen.
«Hvor skal du?» spurte Erec forsiktig.
«Jeg må tømme meg. Jeg er straks tilbake.»
«Ikke gå langt», advarte Erec.
Thor, som var selvbevisst, skyndte seg inn i skogen og kom seg omtrent tyve skritt unna fra de andre, til han fant et sted så vidt ute av syne.
Akkurat da han skulle tømme seg, så hørte han plutselig et kvist knekke. Det var høylydt og merkbart, og han visste—han bare visste—at lyden ikke kom fra et menneske.
Han snudde sakte, mens hårene reiste seg bak nakken og kikket. Der borte, kanskje ti steg unna, var en lysning til med en stor sten i midten. Og der ved foten av stenen var det bevegelse. Et lite dyr, han kunne ikke se hva det var.
Thor lurte på om han skulle gå tilbake til de andre eller se hva det var. Uten å tenke så krøp han fremover. Hva enn slags dyr det var, så ville han ikke miste det, og hvis han gikk tilbake, så kunne den være borte når han kom igjen tilbake.
Thor gikk nærmere, med gåsehud, og skogen ble tykkere og det ble mindre for manøvre seg. Han ikke se noen annet enn tykk skog, og solen som ble oppstykket med skarpe kanter. Endelig, kom han til lysningen. Mens han kom nærmere så løsnet han grepet på spydet, og senket den ned mot hoften. Han ble forbløffet over hva han så foran ham i lysningen, i en liten solflekk.
Der i gresset ved stenen, lå en liten leopardvalp og vred seg. Den satt der, vred seg og klynket og myste mot solen. Det virket som den nettopp hadde blitt født, knapt en fot lang, liten nok til passe inn under Thors skjorte.
Thor stod der forbløffet. Valpen var helt hvit, og han visste en hvit leopardvalp var et veldig sjeldent dyr.
Han hørte pluselig blader som raslet bak ham og snudde seg og så hele gruppen skynde seg mot ham. Reece stod foran dem og så bekymret ut. I løpet av noen øyeblikk var ved ham.
«Hvor gikk du?» krevde han å vite. «Vi trodde du var død.»
Mens alle kom ut til ham og så ned på valpen, kunne de høre dem gispe av sjokk.
«Et meget betydningsfullt tegn», sa Erec til Thor. «Du har funnet noe som skjer bare en gang i livet. Det mest sjeldne blant dyr. Det har blitt etterlat. Den har ingen som tar vare på den. Det betyr at den er din. Det er din plikt å oppdra den.»
«Min?» spurte Thor forvirret.
«Det er din forpliktelse», la Kendrick til. «Du fant den. Eller, rettere sagt, den fant deg.»
Thor var forbløffet. Han hadde passet på sauer, men hadde aldri oppdratt et dyr i hele sitt liv, og han hadde ingen aning hvordan det gjøres.
Men på samtidig, så følte han et sterkt slektskap med dyret. De små lyseblå øynene åpnet og stirret bare på ham.
Han nærmet seg den, bøyde ned, og plukket den opp i hans armer. Dyret strakte opp og slikket kinnet hans.
«Hvordan tar man vare på en leopardvalp?» spurte Thor og var overvelmet.
«Jeg antar på samme måte som man tar var på noe annet», sa Erec. «Mat den når den er sulten.»
«Du må gi den et navn», sa Kendrick.
Thor undret, og var forbløffet at dette var den andre gangen han skulle navne et dyr på løpet av så få dager. Han husket en fortelling fra barndommen, om en løve som terroriserte en landsby.
«Krohn», sa Thor.
De andre nikket i anerkjennelse.
«Som legenden», sa Reece.
«Jeg liker det», sa O’Connor.
«Krohn skal det være», sa Erec.
Da Krohn senket hodet mot Thors bryst følte han en sterkere forbindelse til den mer enn noe annet. Han kunne la være å føle at han hadde allerede kjent Krohn i flere liv da dyret vred og klynket mot ham.
Plutselig kom en skarp lyd som fikk nakkehåret til Thor til å løfte seg, og gjorde at han snudde raskt og stirret opp på himmelen.
Høyt ovenfor var Etopheles. Den stupte plutselig ned, rett mot Thors hodet, skrek mens den kom, men fikk høyde i siste sekund.
Først lurte Thor på om den var misunnelig på Krohn. Men så med et halvt sekund til overs innså Thor: at falken advarte ham.
Et øyeblikk senere kom det en skarp lyd fra den andre siden av skogen. Det var en rasling, etterfulgt av noe som kom stormende—det skjedde altfor raskt.
På grunn av advarselen fikkThor en fordel—han så den komme og hoppet unna med så vidt et sekund, mens et massivt villsvin stormet rett mot ham. Den bommet på ham bare så vidt.
Lysningen brøt ut i et kaos. Villsvinet angrep de andre med et villskap, og stakk støttennene i alle retninger. I et sveip klarte den å kutte O’Connors arm, og blod sprutet ut mens han grep armen skrikende.
Det var som å kjempe mot en okse, men uten de riktige våpene. Elden prøvde å stikke den med sitt lange spyd, men villsvinet bare snudde hodet, presset den ned med sin enorme munn, og en ren bevegelse bet den i to. Så snudde villsvinet og angrep Elden. Den traff ham i ribbeinet; heldigvis for Elden så unnvek han så vidt å bli revet i stykker av støttennene.
Dette villsvinet var ustoppelig. Den hadde blodtørst, og ville tydeligvis ikke la dem være til den tok dem.
De andre sprang unna og kom til handling. Erec og Kendrick trakk frem sverdene, og det gjorde også Thor, Reece og de andre.
De sirklet rundt beistet, men den var vanskelig å treffe, spesielt på grunn av dens tre fot lange støttenner som hindret dem å komme nærme. Den løp i sirkler og jaget dem rundt lysningen. Mens de angrep etter tur, så skåret Erec et direkt treff og kuttet den på siden; men dette villsvinet må ha vært av stål, fordi den bare forsatte å angripe.
Det var da alt forandret seg. I et kort øyeblikk fanget noe Thors blikk og han snudde og så inn i skogen. Langt borte, skjult mellom trærne, kunne han ha sverget på at han så en mann med en sort kutte; han så ham heve en pil og bue og sikte rett mot lysningen. Det virket som han ikke siktet mot villsvinet, men på mennene.
Thor lurte på om han så ting. Kunne de være under angrep? Her? I midten av ingensteder? Av hvem?
Thor lot sitt instinkt ta over. Han merket at de andre var i fare og han løp mot dem. Han mannen sikte buen mot Kendrick.
Thor stupte mot Kendrick. Han taklet ham hardt, knuffet ham ned på bakken sammen med seg selv, og et øyeblikk senere fløy en pil forbi og bommet såvidt på ham.
Thor så umiddelbart tilbake på skogen, og så etter tegn på angriperen. Men han var borte.
Men han hadde tid til å tenke; villsvinet sprang voldsomt rundt i lysningen, kun et par fot unna dem. Nå kom den i deres retning, og Thor hadde ingen tid til å reagere. Han forberedte seg på sammenstøtet mens de lange, skarpe støttennene kom rett mot ham.
Et øyeblikk senere kom det et høyt skingrende hvin; Thor snudde og så Erec bykse på beistets rygg, heve sverdet høyt med begge hender, og støtet sverdet inn mot nakken. Beistet brølte, blod sprutet fra munnen mens den vaklet ned på knærne, og så krasjet den på bakken med Erec over den. Den stoppet bare en fot unna Thor.
Alle stod fastfrosset, og så på hverandre—og lurte på hva i verden som hadde nettopp hendt.
KAPITTEL TJUETO
Thor, som bar Krohn inni skjorten sin, ble overvelmet at bråket da Reece åpnet døren til ølhuset. En stor gruppe av ventende medlemmer av Legionen og soldater, pakket sammen inne, møtte dem et rop. Det var fylt og varmt inne. Thor ble øyeblikkelig klemt mellom sin medbrødre med skulder til skulder. Det hadde vært en lang jaktdag, og de hadde alle samlet seg her i dette ølhuset dypt i skogen for å feire. Sølvene hadde vist frem veien, og Thor, Reece og de andre fulgte etter.
Bak Thor, tvillingene, Conval og Conven, var deres store fangstpremie, villsvinet, som var større enn noen andres, liggende på en lang stav over skuldrene. De måtte sette den ned på utsiden av vertshusdørene før de kom inn. Thor tok et siste blikk; den så virkelig rasende ut at det var vanskelig å tro at de hadde drept den.
Thor følte noe vri seg inni jakken hans, og så ned på sin nye følgesvenn, Krohn. Han kunne knapt tro at han faktisk bar på en hvit leopardvalp. Den stirret på ham med sine krystallblåe øyne og klynket. Thor merket at den var sulten.
Thor ble dyttet til i ølhuset, dusinvis av flere menn strømmet inn bak ham, og han gikk lengre inn i dette lille overbefolkede stedet, som må ha vært tyve grader varmere—og ikke minste mer fuktig. Han fulgte Erec og Kendrick, og ble fulgt selv av Reece, Elden, tvillingene, og O’Connor, som hadde blitt bandasjert på grunn av villsvinets kutt, men som hadde endelig sluttet å blø. O’Connor virker mer omtåket enn skadet. Det gode humøret hans hadde vendt tilbake, og hele gruppen gikk lengre inn i rommet.
Stedet var fylt med skulder til skulder, så tett at det var knapt rom for å snu seg en gang. Det var lange benker, og noen men stod, mens andre satt, sang drikkesanger og skålte med krusene, eller slo dem på bordet. Det var folksom, lystig stemning og Thor hadde aldri sett noe lignende før.
«Første gang i et ølhus?» spurte Elden og måtte faktisk skrike for å bli hørt.
Thor nikket tilbake, og følte seg som en tåpe igjen.
«Jeg vedder på at du aldri har tatt et ølkrus før, har du?» spurte Conven og klappet ham på skulderen med et latter.
«Selvfølgelig har jeg det», skjøt Thor tilbake i forsvar.
Men han rødmet, og håpet at ingen ville se det, fordi faktisk hadde han aldri virkelig drukket øl før, bortsett fra det lille smaksprøven i bryllupet. Hans far tillot aldri øl i huset. Og selv når han gjorde det, så var han sikker på at han ikke hadde råd til det.
«Så bra da!» ropte Conval. «Bartender, gi oss en runde med ditt sterkeste øl. Thor her er en gammel proff!»
En av tvillingene la den en gullmynt. Thor var forbløffet over hvor pengene disse guttene hadde; han lurte på hvilken familie de kom fra. Den mynten kunne ha vart en måned hos hans familie i landsbyen.
Et øyeblikk senere kom et dusin krus med øl som skled ned baren, og guttene dyttet seg gjennom og grep dem; et krus ble dyttet inn i Thors hånd. Skummet dryppet over siden på hånden hans, og magen hans vred seg i forventning. Han var nervøs.
«For jakten vår!» ropte Reece.
«FOR JAKTEN VÅR!» gjentok de andre.
Thor fulgte de ordre, og prøvde å virke så normal som mulig mens han hevet skummet væske mot leppene. Han tok en slurk, og hatet smaken. Men så de andre svelge sitt ned, og tok kruset fra leppene til de var ferdige. Thor følte seg forpliktet til å gjøre det samme, eller ville han se ut som en feiging. Han tvang seg selv til å drikke det, svelget så raskt han kunne, til han til slutt var halvveis ferdig og satte den ned og hostet.
De andre så på ham og brølte av latter. Elden klappet ham på ryggen.
«Det er din første gang, er det ikke?» spurte han.
Thor rødmet da han tørket skum fra leppene. Heldigvis før han kunne svare, var det noe som ropet i rommet, og alle snudde for å se flere musikere som dyttet seg frem. De startet å spille på lutter og fløyter, slo cymbaler og den folksomme stemningen ble enda høyere.
«Min bror!» sa en stemme.
Thor snudde og så en gutt et par år eldre enn seg, med en liten mage, men brede skuldre, ubarberte, så noe sjuskete ut, kom frem og omfavnet Reece med en rar klem. Han ble holdt med selskap av tre følgevenner, som så lik sjuskete ut.
«Jeg skulle aldri trodd jeg fant deg her!» la han til.
«Vel, en gang i blant må jeg gå i min brors fotspor, må jeg vel?» ropte Reece tilbake med et smil. «Thor, du kjenner min bror, Godfrey?»
Godfrey snudde og håndhilste Thor, og Thor kunne ikke la være å merke hvor mye og tykk den var. Det var ikke en krigers hånd.
«Selvfølgelig kjenner jeg nykommeren», sa Godfrey, lente inn altfor nærme og snakket med slørete ord.
«Hele kongeriket snakker om ham. En fin kriger har jeg hørt», sa han til Thor. «Fryktelig synd. For et bortkastet talent for ølhuset!»
Godfrey lente seg bakover og brølte av latter, og de tre følgevennene lo med ham. En av dem, et hode høyere enn de andre, med en stor mage, lys røde kinn, og fylt med drikke, lente forover og slo en hånd på Thors skuldre.
«Tapperhet er en fin egenskap. Men den sender deg til slagmarken, og gjør deg kald. Å være full er en bedre egenskap: det holder deg trygg og varm—og sikrer deg ei varm kvinne ved din side!»
Han brølte av latter, og det gjorde andre også. Og bartenderen satt nye krus med øl for alle. Thor håpet at han ikke ble bedt å drikke; han kunne allerede føle ølet strømme inn mot hodet.
«Det var vår første jakt i dag!» skrek Reece til sin bror.
«Var det altså?» svarte Godfrey. «Vel, da må vi drikke for, må vi vel?
«Eller to!» lød fra hans høye venn.
Thor så ned mens en ny kopp ble skøvet inn i hånden hans.
«For første gangen!» ropte Godfrey ut.
«FOR FØRSTE GANGEN!» gjenok de andre.
«Måtte deres liv bli fylt med første ganger!» lød det fra den høye, «unntatt første gangen man er edru!»
De brølte med latter mens de drakk.
Thor tok en liten slurk, og prøvde å komme seg unna ved å senke ølet—Godfrey så ham.
«Det er ikke slik man drikker, gutt!» skrek Godfrey. Han gikk fre, grep kruset, la den mot Thors lepper, og alle mennene lo da Thor svelget det ned. Han satte den ned tom, og de jublet.
Thor følte seg letthodet. Han begynte å miste kontrollen, og det var vanskeligere å fokusere. Han likte ikke følelsen.
Thor følte at den vred seg da Krohn stakk ut hodet sitt.
«Vel, hva har vi her?» skrek Godfrey ut av glede.
«Det er en leopardvalp», sa Thor.
«Vi fant den under jakten», la Reece til.
«Han er sulten», sa Thor. «Jeg er ikke sikker på hva jeg skal mate ham.»
«Vel, selvfølgelig øl!» skrek den høye mannen.
«Virkelig?» spurte Thor. «Er det sunt for ham?»
«Selvfølgelig!» skrek Godfrey. «Det er bare korn, gutt!»
Godfrey strakte ut, dippet fingeren i skummet, og holdt den ut; Krohn lente seg forover og sleiket den opp. Han sleiket igjen og igjen.
«Se han liker det!»
Godfrey trakk plutselig fingeren tilbake med et skrik. Han holdt den opp og det var blod på den.
«Skarpe tenner på denne!» skrek han—og de andre brøt ut i latter.
Thor strakte ned, strøk Krohn på hodet, og Thor helte resten av drikken hans i leopardens munn. Krohn sleiket alt opp, og Thor bestemte seg for å finne ordentlig mat for ham. Han håpet Kok ville la han bli i brakkene, og at ingen i Legionen ville protestere.
Musikerne forandret sangen, og flere venner av Godfrey dukket opp. De kom over, og ble med i en ny runde med drukke, og førte Godfrey bort, tilbake inn til folkemengden.
«Jeg ser deg senere unge mann», sa Godfrey til Reece før han forlot. Så snudde han seg til Thor: «For håpe du vil tilbringe mer tid i ølhuset!»
«For håpe du tilbringer mer tid på slagmarken», ropte Kendrick tilbake.
«Jeg tviler sterkt på det!» sa Godfrey og brølte av latter med resten av følget hans, og han forsvant inn i folkemengden.
«Feirer de alltid som dette?» spurte Thor Reece.
«Godfrey? Han har vært i ølhuset helt siden han kunne gå. En skuffelse for min far. Men han er fornøyd med seg selv.»
«Nei, jeg mener Kongens menn. Legionen. Er det alltid en tur til ølhuset?»
Reece ristet på hodet.
«I dag er en spesiell dag. Den første jakten, og sommersolverv. Dette skjer ikke ofte. Nyt det mens det varer.»
Thor begynte å føle seg mer desorientert mens han så rundt i rommet. Dette var ikke stedet han ville være. Han ville være tilbake i brakkene, og trene. Og tankene hans drev av sted nok en gang til Gwendolyn.
«Fikk du sett godt på ham?» spurte Kendrick, mens han kom til Thor.
Thor så på ham undrende.
«Mannen i skogen, hvem skjøt pilen?» la Kendrick til.
De andre presset seg nærmere, og prøvde å lytte mens stemningen ble mer alvorlig.
Thor prøvde å huske igjen, men han kunne ikke. Alt var tåkete.
«Jeg skulle ønske jeg gjorde det», sa han. «Det skjedde så raskt.»
«Kanskje det var bare en av Kongens menn, som skjøt i vår retning ved uhell», sa O’Connor.
Thor ristet på hodet.
«Han var ikke kledd som de andre. Han var bare kledd i sort, hadde en kappe med hette. Han skjøt bare en pil, siktet mot Kendrick og så forsvant. Jeg er lei for det. Jeg skulle ønske jeg så mer.»
Kendrick ristet på hodet og prøvde å tenke.
«Hvem ønsker deg død?» spurte Reece Kendrick.
«Var det en morder?» spurte O’Connor.
Kendrick trakk på skuldrene. «Jeg har ingen fiender som jeg vet om.»
«Men far har mange», sa Reece. «Kanskje noen vil drepe deg for å ta ham.»
«Eller noen som kanskje vil ha deg unna tronen», postulerte Elden.
«Men det er absurd! Jeg er uekte! Jeg kan ikke arve tronen!»
Mens de alle ristet på hodet, tok slurk av ølet, og prøvde å finne det ut, kom det nok et rop i rommet, og alle mennenes oppmerksomhet snudde mot trappen som ledet opp til annen etasje. Thor så opp og så en rekke med kvinner gå ut en av gangen på etasjen over, stå ved gelenderet og kikke ned på rommet. De var alle lettkledde og hadde altfor mye sminke.
Thor rødmet.
«Vel, hallo menn!» ropte kvinnen som stod foran, med store bryster og hadde på seg et rødt blondeantrekk.
Mennene jublet.
«Hvem kan bruke penger i kveld?» spurte hun.
Mennene jublet igjen.
Thors øyne ble store av overraskelse.
«Er dette også et bordell?» spurte han.
De andre snudde og så på ham i lamslått stillhet, og så brøt ut i latter.
«Gud bedre, du er naiv, er du ikke?!» sa Conval.
«Si meg, har du aldri vært i et bordell før?» sa Conven.
«Jeg vedder på at han aldri har vært sammen med ei kvinne!» sa Elden.
Thor følte at alle så på ham, og han følte ansiktet sitt bli rød som en tomat. Han ville bare fordufte. De hadde rett: han hadde aldri vært med ei kvinne. Men han ville aldri fortelle dem det. Han lurte på om det var åpenbart i ansiktet hans.
Før han kunne svare, så strakte de to tvillingene opp og klappet en fast hånd på rygget hans og kastet en gullmynt til kvinnen på trappen.
«Jeg tror du har fått din første kunde!» skrek han.
Rommet jublet, og Thor, til tross for at han dyttet, dro, og var motvillig, følte han seg selv bli dyttet forover av dusinvis av menn, gjennom folkemengden og opp mot trappen. Mens han gikk av sted var tankene fylt med Gwen. Av hvor mye han elsket henne. Av at han ikke ønsket å være med noen andre.
Han ville snu og løpe. Men det var bokstavelig ingen steder å flykte. Dusinvis av de største mennene han hadde noensinne sett dyttet ham forover, og ville ikke stoppe. Før han visste ordet av det så var han der opp på trappen og stirret på en kvinne som var høyere enn ham. Og som hadde på altfor mye parfyme, og smilte ned mot ham. Ting var enda mer ille, ettersom Thor var full. Rom spant helt ut av kontroll, og han følte akkurat da at han kunne kollapsere.
Kvinnen strakte ned, dro i Thors skjorte, førte han i et fast grep inn mot et rom, og smalt døren igjen bak dem. Thor var bestemt på å ikke være med henne. I tankene sine var Gwen, og han tvang dem frem. Dette var ikke slik hans første opplevelse skulle være.
Men hodet hans lyttet ikke. Han var så full, at han kunne knapt se nå. Og den siste tingen han husket før han sloknet var å bli ført inn i rommet, mot ei kvinnes seng, og håpet at han kom seg dit før han falt på gulvet.